Nå skal jeg skrive om et tema som står mitt hjerte veldig nært. Det jeg snakker om er fotballspillere på Vålerenga som kommer opp fra yngres avdeling. For meg så finner jeg ekstra glede i det å hylle spillere som har gått gradene i Vålerenga for så å slå gjennom på A-laget. I en, for meg, perfekt verden så hadde klubben til en hver tid hatt en stamme på 7-8 spillere som var ekte Oslo Øst og Vålerenga.

Jeg er også klar over at jeg da drømmer om det umulige, og at sånt skjer ikke i dagens fotball. Så la oss være litt realistiske. Når Rosenborg definerer sitt nærområde til å være hele Trøndelag, så sier jeg at vårt nærområde er alt mellom Hamar og Skien og alt mellom Halden og Geilo. Joda, jeg tar i nå, men bare for å illustrere et poeng.

Vi så i det siste overgangsvinduet at vi er attraktive for Norges største talenter. Jeg håper dette fortsetter, og vi fortsetter å utvikle unge spillere til Vålerenga. Vi har også grunn til å være stolte når det er mange spillere i OBOS og Tippeligaen med Vålerenga bakgrunn. Det i seg selv er et kvalitetsstempel som viser at vi er gode på spillerutvikling. Men vi må slutte med å få paniske reaksjoner hver gang en tidligere Vålerenga spiller får medieoppslag eller har spilt en god kamp. Det er viktig at vi ser på situasjonen når spilleren forlot oss, hva har skjedd i mellomtiden og har denne spilleren utviklet seg på veien. Det er slik at vi skal ha en tropp på 22 spillere, og da kan vi ikke holde på alle som er nesten gode nok, vi må slippe de videre, for vår og for deres utvikling.

Vi ser det at det er svært vanskelig å slå gjennom, å etablere seg på førstelaget. Det er ikke sikkert at vi klarer å løfte opp en spiller i året engang. Mange lurer på hvorfor er det så viktig med å beholde plassen for rekruttlaget i PostNord ligaen.  Svaret er veldig enkelt, den serien blir stadig bedre, og med halvparten så mange lag til neste år så blir den enda hardere, og har 2-laget ditt rykket ned så blir det utrolig vanskelig å komme tilbake. For vår del så betyr det at våre juniorspillere får en tøff arena og utvikle seg i. Vi har sett mange tidlige kamper i cupen, når ett Tippeliga lag møter 3. divisjonslag – da vinner de som regel enkelt. Vi har også sett mange ryke mot 2. divisjonslag. Det viser at der er kvalitet i den divisjonen. Som det ligger an til nå så kan Vålerenga være et av veldig få tippeliga lag som har rekruttlag i denne divisjonen, dette vi igjen være en fordel for oss når vi vil tiltrekke oss nye spillere med ambisjoner, for da får de bedre kampprogram hos oss.

Jeg skulle ønske at Oslo hadde 2-3 OBOS-liga lag også, slik at våre gutter, som er for gode til PostNord-ligaen, men enda ikke gode nok for Eliteserien kan gå ut på lån i nærområdet her, og fortsatt ha mulighet til å trene og utvikle seg i nærmere samarbeid med klubben vår. Vi har sett at disse låneoppholdene nytter, Ghayas var hos Ull Kisa, Markus Nakkim kom akkurat hjem fra Strømmen og begge vokste som spillere. Sånne opphold er bra hvis den enkelte spiller går på lån til en klubb som vil ha de og som vil bruke de. Låneopphold hvor de sliter benken har nesten null i verdi.

Det er alltid litt vanskelig å se hvem av de unge spillerne det er som kommer til å få sitt gjennombrudd. Jeg leste i våres at klubben har gjort seg noen tanker om hvor lenge de skal holde på de unge spillerne, da sa de at de hadde innsett at en spiller som var 20-21 år var det tidlig å slippe, mens de ønsket å ha satsingsspillerne til de er 22-23 år. Dette er jo noe som blir litt flytende, for i perioder med dårlig økonomi, og kutt på alle hold så blir det enda vanskeligere og opprettholde dette. En spiller som er i denne gruppen nå det er Riki Alba, jeg håper av hele mitt hjerte at han får en god høst hos Ull Kisa, for jeg tror han kan bli en god spiss for oss, men jeg er bekymret for at vi ender opp med å sende han videre før vi får anledning til å se han utfolde seg i kongeblått.

Det er også mye snakk om at spillerne som det skal satses på må ha de rette holdningene. Vi har fått høre at den og den spilleren måtte gå fordi han ikke hadde de rette holdningene. Ta dette med en klype salt, det er ikke alltid at trenere og ledere vil si hva som ligger bak, og da blir det gjerne snakk om noe vagt som holdninger. Men når det er sagt, så er det jo tilfellet i enkelte sammenhenger.

Det er jo ei hele alltid like lett å håndtere de unge spillerne, spesielt når det selvbildet vokser raskere enn den faktiske utviklingen. Jeg husker godt en spiller som Glen Roberts, som fikk noen innhopp på laget, ga jernet og klinka til. Forrykende innsats som innbytter, mens når han fikk starte så var han ikke til å kjenne igjen. Den innsatsen som hadde brakt han inn på laget var helt borte. Så da tolker jeg det som at selvbildet hans fortalte at nå var han god nok, da trenger han ikke lenger jobbe like hardt. Der er et viktig poeng, unge spillere som vil slå gjennom må jobbe hardere, de kan ikke se på den mest erfarne spilleren og tro at de trenger ikke legge ned mer jobb enn han. Det er jo kjempefeil, for den erfarne spilleren har vist oss gjennom år at han leverer, vi stiller rett og slett forskjellige krav.   

Det kan jo også være vanskelig å håndtere en situasjon, hvor den unge spilleren har hatt et par gode kamper, og fått hyggelig omtale i media. Så tropper foreldrene opp på kontoret og vil reforhandle avtalen til poden for nå er han jo stjerna på laget.

Jeg snakket for litt siden med Gard Holme om spillerne på rekruttlaget. Litt om hvem som har det største potensialet og om hvem vi kan forvente skal bli den neste store. Jeg vil ikke her gå inn på enkeltnavn, men en ting som jeg biter meg merke i fra den samtalen er at en spiller på rekruttlaget kan ha enormt potensiale, men det er nesten umulig å si om den spilleren kommer til å være den som slår igjennom. En spiller kan bli en hit i tippeligaen, eller han kan ende opp med 4. divisjonsfotball. Det vi vet er at skal den spilleren bli en hit så kreves det enormt mye arbeid på treningsfeltet og i en alder av 19-20 år så er det mange som ikke vil ofre alt for og kanskje klare dette