Det var mange som ble glade, entusiastiske, begeistret og lettet når nyheten om at Ronny Deila var klar for Vålerenga. Nå har den første gleden avtatt litt, så da synes jeg det er på tide å gjøre et forsøk på å se hva dette betyr for Vålerenga.

 
En ting jeg hører over alt er at Ronny Deila er en lagbygger, han har fokus på utvikling, og at vi må være tålmodige. Alle peker deretter på utviklingen i Vrakgodset, som igjen viser at han var trener fra 2008 til 2014. Han tok seriegull i 2013, altså en utviklingsperiode på 5 år. 
 
Men la oss se litt nærmere på utviklingsperioden. I 2008 tok han over en spillerstall som var godt over høyden og bestod av mye eldre og avdankede spillere. Hvis vi husker tilbake så var det litt sånn at den siste stasjonen på et langt fotballiv var nettopp Vrakgodset. I 2009 så kunne vi begynne å se omrisset av hva Deila fotball skulle bestå av. Det var fokus på utvikling, spillerstall var forynget, ferdigheter og system måtte utvikles. Dette var arbeid som ble utført på treningsfeltet i 09, 10 og 11. Tabellen viser 12, så 7. og deretter 8. plass. I denne perioden uttaler Ronny Deila at han vil heller rykke ned, noe som viser selvtillit og tro på det han holdt på å bygge opp. 
 
Ronny Deila er på dette tidspunktet en ung og relativt uerfaren trener, han gjør flere ting samtidig disse årene. Han former seg selv som trener, ha lærer å være hovedtrener. Videre så lærer han seg å kommunisere sin visjon til en spillergruppe, å skape tro, tiltro og respekt for de målene de hadde satt seg. Hva vis vi trekker dette litt over i vår egen historie? Vi vet at det kan ta tid å utvikle ferdigheter. I en periode i klubben som mange ser på som uten ære, Martin Andresen perioden. Da ble det satt fokus på det å ha en spillende stil, med mye ballbesittelse. For å være i stand til å spille slik så kreves det gode basisferdigheter. I 2008 så var gutta på treningsfeltet, å i en enkel øvelse, firkant, 4 spillere på hver sin kant, med en i midten. Han i midten skal vinne ball for å komme ut av firkanten. Da var det slik at Vålerenga klarte 6-7 pasninger før ballen ble vunnet. Dette ble utviklet til firkant, med to i midten og med 20-25 pasninger, på en-touch før ballen blir vunnet. Vi kunne se glimt av storhet i perioder i 2010, men det viser oss at det tar tid å utvikle ferdigheter som er gode nok for spillestiler som preges av ballbesittelse og dominans av motstander. Hvis du var i tvil om ballferdighetene til Vålerenga anbefaler jeg deg å se om igjen de siste 5 minuttene fra kampen mot Molde. Firkant med "hele" Molde i midten. Herlig arroganse fra Vålerenga. 
 
Så her er min litt vågale teori. Ronny Deila tar i 2017 over en spillergruppe som ligner mye mer på den spillergruppen han hadde i 2011 enn den gruppen han tok over i 2008. Vålerenga har forsøkt å være ballbesittende, har forsøkt å dominere banespillet - og Vålerenga har lykkes med dette på 2/3 av banen, men har ikke evnet å gjennomføre på den svært så viktige siste 1/3-delen. Vålerenga har rett og slett ikke fått til den viktigste delen av det offensive. Spillerene har brukbare ferdigheter, der er balanse i troppen mellom erfaring og ungt pågangsmot. Så da kan det jo være at utviklingen kan gå langt raskere enn hva mange tenker. Det er ikke slik at jeg nå sier at vi ikke skal ha tålmodighet, ei heller sier jeg at vi skal kreve medalje neste år. Jeg er forsanger når det kommer til saker som kontinuitet og langsiktig tankegang. 
 
Ronny Deila vil ha ballen langs bakken. Fra keeper til en av stopperne som står bredt. To backer som står høyt på hver sin side for å holde igjen motstanders kanter. Fra keeper til en sentral midtbane, som faller ned dypt dersom motstander presser stoppere. Alternativt doble dype sentral midtbane hvis motstander står høyt med mange. Fra sentral midtbane, opp mot kant som står høyt - høres dette kjent ut? Det er sånn vi har sett ut i hele år. Det er derfra og til avslutning på mål han virkelig må utvikle oss. Ikke bare der da, for Ronny Deila vil angripe med mange spillere, noe som gjør at vi kommer til å bli stående høyt, ofte, gjerne med begge bakkene i angrep samtidig. To stoppere står igjen, en defensiv midtbane som tar ut rom foran de. Da stiller det krav til jobbing når vi misser ball. Da må vi være aggressive i tilbakevirkningen for da er vi utsatt for kontringer i mot. Vi så i flere angrep mot Start, Robban har ball, kommer til innlegg, Moa og en annen stormer mot mål, hele backrekka følger de, ballen slås hardt inn, men rett bak backrekka - der var Ghayas i rommet rett bak backrekka og bredsidet den i mål. Det samme skjedde en gang før, da var ikke Ghayas på plass, en gang etter målet, da ble den redda på strek. Rett fra den offensive spilleboka til Ronny Deila til Sørenga Arena. 
 
Så hva må endres på? En helt åpenbar endring er at vi kommer til å angripe med mye mer fart. Vi kommer til å få se flere som går på helhetlige maksløp fremover. Vi kommer til å se aggressiv jobbing i gjenvinningen. Vi kommer til å se spillere som løper mer enn det som har vært malen i år. Vi kommer til å se mye mer angrepsspill som ligner på det vi så i går mot Molde.