For en dag det ble. Vålerenga gjør meg ofte glad, men i går så ble jeg vanvittig glad. Lykke i seg selv er en underlig ting, å det er slik at man kan føle seg lykkelig helt for seg selv. Mange av dere som er på ferie å måtte se kampen på TV hadde det nok sånn, der dere var, enten det var hjemme eller på en tilfeldig strandbar i Spania.  

 
Men lykkerus det får du garantert oppleve på en supporterbuss på vei hjem fra kamp. Når 50 supportere er på bussen, du ser smil som nesten går rundt hodet på alle som er der, det jubles, det klemmes, det synges og det danses, ja da får du oppleve lykkerus. Glem barnedåp, bursdager, bryllup de er alle høydepunkter men stratofærisk lykkerus å for å få det, da må du være Vålerenga supporter. 
 
For meg så handlet hele forrige uke om kampen på søndag, jeg er naturlig optimist så jeg hadde sett frem til kampen. Jeg hadde stor tro på at Vålerenga ville være i stand til å snu den dårlige trenden, å jeg trodde av hele mitt hjerte at vendepunktet ville komme mot Start. Alternativet til seier mot Start var jo så mørkt og trist at det hadde jeg ikke en gang lyst til å tenke på 

Kampen startet for meg kl 9 på søndagsmorran, ikke selve kampen da, men oppkjøringen ferden mot kamp. På vei ut av Oslo så blir vi underholdt av en av gutta som tok oppladningen seriøst og ikke hadde landet før avreise. Han var i fyr og flamme og meldingene satt løst å ble villig delt. 4 timers busstur går fort unna når man har noe godt i glasset og kan hygge seg med medsupportere. I Kristiansand landet vi på The Red Lion hvor vi bare rekker å ta en pokal, hilse på kjente som kom med andre busser, tog eller bil. Deretter så bar det over til Sørenga Arena. Jeg legger også merke til at når vi var i Bergen, da var vi så farlige at vi måtte ha politieskorte gjennom byen, i Kristiansand var vi visst ikke så farlige for der kunne vi rusle rundt som vi ville.  
 
På veien nedover hadde vi fått meldinger om at det var mange som var på vei, og inne på Sørenga Arena så var vi nesten 500 Vålerenga supportere. Veldig hyggelig var det også å se at en skadet Kjetil Wæhler ta plass på tribunen sammen med oss. Flott at Kjetil W er så opptatt av å dominere at når han ikke kan dominere på banen så velger han å dominere på tribunen. 

På banen så går det vår vei, 4-2 mot Start, et Startlag som ikke har vunnet en fotballkamp siden Henger’n gikk i knebukser er isolert sett ikke helt der oppe sammen med verdens 7 underverker. Men for Vålerenga i går så var det klasse. Vi så spillere som kasta seg inn i duellene, som jobber for hverandre, som tok de tunge løpa som stod frem. Å se Vålerenga opptre som et samlet lag, et lag som vil lykkes og som ofrer seg for å vinne, det gleder et supporterhjerte. De var mange som stod frem i går og alle fortjener å bli hyllet med «alle gutta». Der det tidligere i år stod spillere som saltstøtter foran ballfører var der nå initiativ og bevegelser. Dette forteller oss at nå er Vålerenga på gang, og jeg minner om at vi fortsatt kan hente Haralds pokal i november. 

Bussturen hjem tar 4 timer, for meg kunne den tatt 4 dager, det hadde ikke spilt noen rolle. Eller kanskje ikke for Daniel da, som skulle på jobb kl 7 i dag morges (håper du rakk det). Vi lander i Oslo rundt 11 og da er det også veldig fint å entre Bohemen, ta en pokal sammen med de som haadde sett kampen der og bare nye, å gjenoppleve følelsene, følelsene som bare Vålerenga seire kan gi. 

Det tok litt lang tid å skrive i dag, var nok litt dehydrert på morrakvisten og i ettermiddag så var det første istrening med Vålerenga Hockey og man kan jo ikke gå glipp av en runde med strippestraffer. Nå skal jeg se kampen i opptak og bare kose meg, å fortsette å nyte følelsen, jeg kjenner at smilet fortsatt sitter, Dette har vært en deilig dag