Alle vet at sort/hvitt er dørgende kjedelig. De prøvde seg med film og TV i sort/hvitt, ingen synes det var kult så vi valgte å gå videre i livet med farger. Vi ser de kjedelige, sjelløse sort/hvite kopiene av hverandre. Vi snakker Odd som forsøker å sette rekord i hva klubben skal hete - utover Odd. Kopien RævBK like kjipe, like livløse, like sort/hvitt.

Vi i Vålerenga er blå og røde, men det til tross så er det mange i blant oss som ser på klubben med øyne i sort/hvitt. Det er jo ikke slik at alt er helt fantastisk, eller alt er fullstendig ræva. Akkurat som livet ditt og mitt så er der noen store, fantastiske høydepunkter, og noen dype daler. Livet er på det jevne et sted mellom ytterpunktene. 

Jeg reiser til Kristiansand på søndag, mister aldri en seriestart. Det kan jo bli et høydepunkt, det er nå det snur. Det er et høydepunkt jeg nekter å gå glipp av. Når du, som meg, ser livet i farger så kan noe skje med deg. Du kan selvsagt være sort/hvit å se bare på resultatet, hvitt er seier, sort er tap, å tap er depresjon. Men velger du blått og rødt så vil du alltid finne noe å glede deg over, det kan være en finte, et gjennomløp, et latterlig forsøk på volley eller simpelthen en spontan situasjonsbetinget supportersang. Jeg nekter å innrømme ar Vålerenga kun har vært dårlig i år. Resultatene har vært elendige, men mye er allikevel bra. Utenfor banen skjer det fantastiske ting som har gitt ny entusiasme. Og livet i farger ser lovende ut, la oss sammen vinne serien som starter på søndag.

I Vålerenga så har vi ikke mange regler, du kan gjøre mer eller mindre hva du vil. På tribunen vår skjer det alltid noe. La meg fortelle deg om en tribunekompis av meg. Dette er en kar jeg har stor respekt for på tribunen. Må nesten si det sånn fordi jeg kjenner han kun fra Vestbredden. Vi er en liten gjeng, egentlig er de en liten gjeng, som jeg har infiltrert. Før kampen når vi møtes på bredden så håndhilser han alltid på alle i gjengen. Når syngingen starter så trekker han til. Men det mest imponerende er når noe går til helvete, så roper han ikke ut sin misnøye. Jeg har sett han mange ganger ta en liten piruett, bite seg litt i knokene, utveksle noen oppgitte blikk med sidemannen. For så å trøkke til med syngingen igjen.

Jeg har fulgt Vålerenga i mange år, å sånne mennesker er foregangsmenn på tribunen. Vi er Vålerenga, vi svelger det, vi svarer med ironi og humor. Vi er ikke Bergen å piper å skriker til egne spillere. I år så har det blitt noen tap, og flere av disse har vært usedvanlig frustrerende. Frustrasjon til tross, vi er Vålerenga, vi går ikke hjem før kampen er slutt. 

Hvis du er rask, så gå inn på klubbens facebooksider, der kan du se hvordan du kan vinne en gratistur til Kristiansand. Bli med da, jeg vil gjerne høre stemmen din

Vi har ryggen deres. Så jævla enkelt