Her kommer en liten hyllest av vår alles kjære "I"

Det er ikke ofte jeg tar i bruk e-ordet, men noen ganger så er det på sin plass, også som fotballsupporter. Det er ikke lenge siden jeg satt om bord på Bohembussen, på vei hjem fra Bergen, jeg var skuffet, småfull og sur. Rundt meg var det mange som mente at dette måtte være det siste strået, og nå måtte Kjetil Rekdal trekke seg. Du må heller ikke tro at jeg satt der med et hjerte som banket varmt for Kjetil Rekdal på det tidspunktet, og selv om jeg ikke da ytret det, så var jeg ikke direkte uenig heller. Der og da så valgte jeg heller å fokusere på at nå var det på høy tid at Tor Olav Trøim kom med sitt utspill på hvilke planer han hadde for klubben vår.

Nå vet vi alle hvilke planer han jobbet med, vi har alle fått med oss ansettelsene av Erik Espeseth og Ronny Deila.  Vi vet også hvordan disse ansettelsene viste at Vålerenga igjen skal satse, at Vålerenga skal opp og frem. I media så elsker de å fokusere på de tingene de kan forstå. Så for Vålerenga sin del så skrives det nå om Deila-effekten, som at æren for at Vålerenga nå spiller god fotball bør tilfalle Ronny Deila alene. Dette skal jeg vende litt tilbake til.

For de som leser blogger på Klanen.no så er dette kjent, men før kampen mot Start, så samlet jeg alt jeg hadde av optimisme og fremtidstro, og ba spillerne om vi kunne inngå en pakt, hvor vi nullstiller sesongen og starter på nytt. Det innlegget kan du lese her: Kjære Vålerengaspiller

Så hvis vi ser på hva som har skjedd siden den gang – vi har spilt 4 kamper og vi har tatt 12 poeng, hvis vi også inkluderer poenget mot Sogndal så får vi denne formtabellen.

Nå er det slik at jobben er ikke gjort, vi har fått litt luft til den hardeste nedrykksstriden, men det er fortsatt mange poeng som må vinnes for at vi skal være helt trygg. Det er jo allikevel svært gledelig at vi nå har alle muligheter til å klatre opp til den gjeve 7. plassen.

Endringen fra Start kampen og til nå er åpenbar, vi vinner fotballkamper, stemningen blant supporterne har snudd, der det var misnøye, er det nå optimisme. Vi kan se det på tribunen, det er nå litt flere tilskuere, og selv om det er litt skuffende med under 10 000 på hjemmebane mot Brann så peker pilen i riktig retning. Vi kan alle sammen bidra i den kommende tiden for å øke dette, det er lov å hente frem optimismen, snakke med venner, naboen, kolleger om hvor fin fotball Vålerenga spiller, om hvor spennende det er å være på stadion og se Vålerenga vinne – på overtid – mot Brann. Kanskje akkurat du som leser dette har venner som du ikke har sett på stadion på en stund, det er lov å sende en melding på facebook og invitere dem med til kamp mot Bodø Glimt på førstkommende fredag.

Hva er det som har skjedd? Som jeg var inne på tidligere så peker media på Ronny Deila, og forklarer det med Deila-effekten. Det er jo det mest åpenbare, og den eneste endringen, for Erik Espeseth har enda ikke startet i jobben. Ronny Deila har ei heller startet i jobben, men han har vært mye til stede på treningsfeltet – kun som observatør, på sidelinjen. Så han har jo ikke tatt over treningene, han har ikke skiftet ut spillere, han har ikke forandret på kostholdet. Han har vært til stede, og han har brukt tid til å ha samtaler med Kjetil Rekdal. Så hva har skjedd? Jeg sier ikke at Ronny Deila sitt inntok ikke har noen som helst effekt, men jeg sier at det ikke er bare det alene.

Vi har en hovedtrener i Vålerenga, det er Kjetil Rekdal. Vi var mange som pekte på Kjetil Rekdal og begynte å kvesse knivene og ville ha forandring. Jeg er tilhenger av at vi også skal gi honnør der det er fortjent, og Kjetil Rekdal fortjener honnør for det som nå har skjedd. Den utviklingen vi har hatt, og den fotballen vi spiller nå er også Kjetil Rekdal sin fortjeneste. Nei - ikke alene, han har et team med seg, Morten Tandberg, Johannes Moesgaard, Gjermund Østby og Igor Aase hadde alle sitt ansvar når vi sleit som verst, og det har alle sammen en fortjeneste i at det nå ser langt lysere ut.

Kjetil Rekdal kom tilbake til Vålerenga i 2013, mange supportere var svært glade for å ha Kjetil Rekdal tilbake, men der var også de som var mer reserverte. Vi supportere er jo ikke på innsiden av klubben, og vi har ikke alltid det samme syn på saker, og kanskje spesielt budsjett og kostnader er saker vi som supportere ikke fokuserer så mye på. Vi venner oss til et visst satsningsnivå og forventer resultater deretter. Det er ofte slik at når det har gått litt tid, så kommer den objektive sannheten frem. I Vålerenga sitt tilfelle, så hadde klubben ikke fortalt Kjetil Rekdal hvor elendig det stod til med den økonomiske situasjonen. Klubben eier, Tor Olav Trøim var lei av at han måtte komme løpende med sjekkheftet etter hver sesong, å betale regningen, eller underskuddet om du vil. Tor Olav Trøim stiller krav – knallharde krav, klubben skal gjennom en hestekur, for å komme i økonomisk balanse.

Dette blir litt som at du tror du har kjøpt deg designleilighet, mens når du får nøklene og skal flytte inn så er det egentlig et oppussingsobjekt. Du vet at du blir skuffet, og så viser det seg at du ikke kan få penger til å pusse opp, så da må du gjøre det beste ut av den situasjonen du har havnet i.

Vi vet at det i fotballklubber er avtaler som går over tid, og det er ikke slik at man bare kan si opp en spiller som tjener for mye, man må rett og slett forholde seg til avtalene som er inngått. Dette er da ting som Kjetil Rekdal må ta hensyn til, fordi utgiftene er høye, de skal ned, og når han arver dyre avtaler, som ikke kan endres, så må han forvalte det lille som er igjen på en enda bedre måte. Vi kan lese i media om at Vålerenga har kjøpt/lånt 70 spillere i Kjetil Rekdal sin tid. Noe som i mine øyne bare er en del av fotballen, at han må låne spillere er et resultat av at han ikke kan kjøpe det han ønsker. De han kan hente er de som er Bosmanspillere, for da er det bare lønnsutgifter og ingen kostander. Så vet vi at der er noen ytterst få unntak fra denne regelen, Deshorn Brown er en av disse, men han endte vi opp med å tjene penger på. Moa er en annen, og nå som han er skadefri, bank i bordet, kryss i taket, og forhåpentligvis holder seg skadefri, da ser vi alle den Moa som vi elsker, og det kjære medsupportere er verdt hver eneste krone.

Så fra 2013 til i dag så har det vært fokus på nedskjæringer, på kostnadskutt på ting som en fotballtrener ikke bør ha alt for mye fokus på. Kjetil Rekdal har stått med rak rygg, han aksepterte at dette var nødvendig, han hadde samtaler med Tor Olav Trøim og de ble enige om at dette var den eneste rette veien å ta. For Kjetil Rekdal elsker Vålerenga så høyt, like høyt som både du og meg, så han valgte å klinke til, og gjøre et alvorlig forsøk på å lykkes – mot alle odds, for din skyld, for min skyld, for Vålerenga sin skyld.

Så kan vi i dag se tilbake, og se at resultatene ikke er på øverste klasse, men hvis vi hadde visst alt om situasjonen bak, hadde vi da krevd så veldig mye mere? Noen av dere vil nå peke på Stabæk å si noe sånt som «Se på Bob Bradley da – han fikk gull av gråstein» Ja han gjorde det, men etter to raske år, hva etterlot han seg? Er Stabæk i dag en bedre klubb?

Vi vet allerede i dag hva Kjetil Rekdal etterlater seg, eller det er ikke riktig, han blir jo værende hos oss, bare ikke lengre som hovedtrener. Jeg skal ikke påstå at jeg vet alt som har blitt sagt på bakrommet, mellom Kjetil Rekdal, styret, og Tor Olav Trøim. Men jeg vet at det ligger storhet i at vår hovedtrener innser at ting ikke går den veien han, og vi alle sammen ønsker, og så er han helt essensiell i rekrutteringen av sin egen arvtager – for meg viser dette klasse. Han kan si hva han vil, men ved å gjøre dette, så setter han i mine øyne Vålerenga først og seg selv og sine egne ambisjoner på andre plass. Kjetil Rekdal blir værende i ny rolle, og på den måten så blir han også en kontinuitetsbærer for klubben, og det trenger vi i Vålerenga. Så får vi alle sammen håpe på at kjemien mellom Kjetil Rekdal og Ronny Deila også fortsetter når de bytter hatter, og «I» er rådgiver, mens Ronny er sjef.

Kjetil Rekdal er den eneste treneren i Norge som har gitt oss seriegull i nyere tid, for det alene er Kjetil Rekdal elsket. Han er også vår hovedtrener, som leder for en prestasjonsgruppe som ikke presterte optimalt, men som nå har begynt å gjøre det. Denne snu operasjonen er like mye Kjetil Rekdals ansvar, som de dårlige resultatene var det. For noen uker siden så var Kjetil Rekdal tydelig preget av situasjonen, jeg syntes han rett og slett så sliten ut. Nå smiler, ler og ser han ut som han allerede er 15 år yngre. Det er lett å se at han tar dette med fotball på alvor.

Så hva er da Deila-effekten?

Ronny Deila signeringen kom på et svært verdifullt tidspunkt, når alt så som mørkest ut. Han kom inn fra sidelinjen, og har gitt Kjetil Rekdal bekreftelser på at han og spillergruppen er på rett vei. Han er en voldsom signaleffekt, han viser at det er grunn til fremtidstro. Dette smitter, og plutselig så er det mer humor og mer optimisme i gruppa. Den samme gruppa, bare noe i hodene til den enkelte som har blitt endret. Akkurat som i hodet ditt og mitt, da vi fikk nyheten om at Ronny Deila var signert. Så kanskje det var det lille som skulle til. At Ronny Deila tok mikrofonen om bord på spillerbussen på vei til Sørenga Arena og fortalte festlige historier fra Celtic tiden, og gutta ankom Stadion med smil rundt leppene i stedet for å tenke på at dette er en utrolig viktig kamp.

Hva gjør vi nå da?

Nå har vi som supportere igjen muligheten til å slå oss selv på brystet og fortelle omverden at nå er Vålerenga tilbake. Vi vinner fotballkamper og vi spiller fantastisk fin fotball. Rent personlig så synes jeg kampen mot Molde var den beste kampen Vålerenga har spilt siden 2010. mens seieren mot Brann var den aller søteste. For en deilig måte å vinne mot Brann på, på overtid, for så å bare kunne feire utover lørdagskvelden. Hjelp klubben med å trekke flere tilskuere, oppturen er på gang, men den kan bli mye større med litt flere på tribunen. Hjelp til der du kan, inviter en venn eller to, klikk like og del på Facebook, bli med på å skape enda mer entusiasme, for husk – måten vi avslutter året på er det vi koser oss med gjennom vinteren.

Takk for at du har lest hele denne saken – vi sees på fredag, da skal vi møte Bodø Glimt på Ullevaal – jeg gleder meg allerede