Vi vet godt at der er mange som hater Vålerenga, klubben vi elsker. Jeg tar dette som et kompliment. Det er deilig å være hatet av en haug med bønder som alle ønsker de kunne være som oss. Sorry bønder dere får bare fortsette å komme å se oss på kamp for så å kopiere oss etter beste evne. Som dere har gjort de siste 25 åra. 

 
Men det jeg egentlig snakker om er overgangsvinduet - som jeg både elsker og hater.  
 
Overgangsvinduet er nå offisielt åpent, jeg er helt sikker på det fordi VIF Fotball tvitret et bilde av det i går. Å alle som kjenner meg, de vet at jeg er sånn "tror det ikke før jeg ser det" type. 
 
Jeg elsker overgangsvinduet fordi det symboliserer håp, fremtidstro og ikke minst muligheter. Dette vinduet har til nå gitt oss Sakor, for resten av året. Gunnarson er tilbake fra ferie etter cupgull i Skottland. Samuel kom men ble dessverre skadet, det er sånt som skjer han er en spiller for fremtiden som må utvikles litt. Så i går fikk vi nyheten om at Henrik går fra de sjelløse på Grenland til Oslos Stolhet. Så er det Riki Alba som er hentet hjem fra svenske superettan, men jeg er usikker på planen videre for han, rent personlig så skulle jeg gjerne sett at han fikk vist seg frem for oss på ekte.  
 
Jeg hater også overgangsvinduet fordi det kan også bety at de er noen som stikker fra oss. Jeg hater det dypt og inderlig enkelte ganger, som f.eks når Kjartansson stakk til Kina. Dette er en del av fotballen, men det betyr ikke at jeg trenger å like det, jeg bare aksepterer det. På samme måte som jeg aksepterer at klubben snakker om spillerlogistikk, da høres det ut som at de snakker om fotballspillere (som jeg elsker) som om de var små brune pappesker på et samlebånd.  
 
Også er jeg veldig klar over at klubbens økonomi ikke magisk har forandret seg, men jeg håper, håper av hele mitt hjerte at vi klarer å finne en sværing som vi kan dra inn vinduet. En spiller som vi blir litt begeistra over, som gir troa, som gir oss et fett smil, mens vi stille tenker at Fy Fxxx nå skal vi bli vanskelige å ha med å gjøre fremover. Men frem til det skjer så får jeg bare finlese alle tweets og forum på jakt etter de rykta jeg kan tro på. Og så vet vi - de beste sakene det er der vi ikke hører noen rykter - spilleren bare plutselig er der, som ånden i røyken. 
 
Før jeg runder av så har det også kommet noen triste nyheter,  
 
Bertil Åman er død. Jeg personlig kjente ikke Bertil, men jeg vet at mange blant dere gjorde det. Jeg har derfor lånt ordene til Espen Knutsen:  
Så jævlig trist. Jeg tenker på min Vålerengavenn som nå er funnet død. Få, om noen i det hele tatt, har etterlatt seg et større fotavtrykk i supportermiljøet enn selveste Bertil Åman. På både godt og vondt. Du var en levende legende for oss. Begrepene "die hard" og "vi gir alt for vårt kjære Vålerenga" passer ingen bedre enn deg Bertil. Også i Millwallmiljøet er jeg sikker på at du vil bli husket. Du får hvile i fred nå - LEGENDEN vår. På vegne av en haug av fans. RIP. 
 
Noen timer etter at denne nyheten kom, så fikk vi vite at legenden Geir Myhre også er død 
 
Geir Myhre, norsk ishockeyspiller. 48 offisielle OL- og VM-landskamper. OL-deltaker 1980 og 1984. NM med Hasle/Løren 1976, Vålerengen 1982 og Sparta 1984. Tildelt Gullpucken som sesongens beste spiller 1980 og 1982. Andre klubber: Trondheim IK (seriemester 1989); Grüner, Oslo. Myhre var landslagstrener 1994–96. Som klubbtrener bl.a. fire NM på rad med Vålerengen (1991–93) og Lillehammer (1994).