Det finnes like mange historier om hva det var som gjorde at man valgte å bli Vålerenga supporter - som det finnes supportere. 

Jeg har akkurat fått en påminnelse til hva det var som gjorde at jeg ble Vålerenga supporter.
Underlig nok så kom denne påminnelsen i form av en liten artikkel på VIF Fotball sine sider.
Her kan vi lese om Kora som er 98 år, og Gudni på 88 år som er på Vålerenga kamp. De er tilreisende supportere, begge fra Ålesund, og kommer på Vålerenga kamp minst en gang i året. Kora er en trivelig dame, hun er også mor til Tore som er avbildet i artikkelen.

Når jeg var liten guttevalp, så flyttet vi inn i nabohuset til Tore og hans familie. Tore var på den tiden en ung mann, som hadde stiftet familie og bygd hus, og ikke minst; han var aktiv som fotballspiller. Hvis jeg husker riktig så var han da midtstopper på Spjelkavik.
En riktig forsvarskjempe. På den tiden betydde dette noe. Ble du da kalt forsvarskjempe, så var du en tøffing.

Vi bodde da på et lite knøttested ca. 2 mil fra Ålesund sentrum. Det var en sånn plass hvor dørene stod åpne når du var borte og "hjemme" var både ditt eget hus og de husene rundt deg.
Dette var tidlig på 70 tallet og siden Tore var Vålerenga supporter- og mitt lokale idol- så for meg så var det helt naturlig at jeg også måtte bli det. Alt dette skjedde for 40 år siden, men jeg synes det var veldig hyggelig å se de avbildet på stadion, og det minnet meg på min egen historie.

Rent personlig så synes jeg det er fantastisk at både Tore og jeg, etter 40 år, fortsatt holder fast ved at Vålerenga er klubben i vårt hjerte.
Det viser også at vi supportere har et utvidet ansvar for de kommende generasjoner. I år så går det trått, og vi skulle alle ønske oss en plassering høyere på tabellen, aller helst i kombinasjon med gnistrende angrepsspill. 

Kanskje det er slik at vi supportere bør snakke ennå varmere om klubben i vårt hjerte, nå når ikke alt skinner. Vise omverden at vi har stolthet til klubben selv om det er bølgedaler akkurat nå. Husk at vi har mye å være stolte av, vår kultur og tradisjon må bæres videre og vi gjør det aller best når vi viser det med stolthet og ironi.