Innimellom lurer jeg på hva som foregår inne i hodet på en supporter.

Betale masse penger for å se på kamp i alle landets kriker og kroker.
Ofre tiden man kunne hatt med familie, partnere og venner (utenfor fotballen).
Lage tifo. Male, sy, veive med flagg og bannere. Drasse det med over bakkar og berg.
Synge til man blir hes eller spyr.
Rinse and repeat.

Om spørsmålet er hvorfor, så er svaret kjærlighet.
Kjærlighet til en klubb. Til en by. Til dine medsupportere.
Det er historie. Det er tilhørighet. Det er samholdet under og etter kamp. Hylingen når vi scorer. Klemmen når vi vinner. Armen over skulderen når vi taper. «Neste gang tar vi r’em».

Det ble armen over skulderen i går. Riktignok ikke et tap, men det føltes sånn. Lenge. Altfor lenge. Overtidsmål og reddet poeng ville vanligvis vært en klem og en øl etter kampen, men den apatien som spillerne viste i første omgangen trakk seg inn i sjela på mange av oss på tribunen.
De som gadd å være der så lenge.

Misforstå meg rett. Jeg og mine medsammensvorne vil alltid være der. For Enga. For hverandre.
Om det være seg Eliteserien, Champions league eller Obos-ligaen.
Spillere vil komme og gå.
VI vil alltid være der.

Problemet er at klubben trenger en bredere masse med supportere. Små og store som helst kjøper sesongkort, men i det minste får med seg mesteparten av kampene, slik at det blir lystig lesing av å sjekke bankkontoen til de som forvalter den i klubben.
Bredere masse av tilskuere kommer ikke pga klubben har rik historie, tilhørighet, ei heller pga dyp kjærlighet. Vi må være så ærlige å si at det brede spekteret av de som fyller stadion – eller skulle ha fylt stadion- vil alltid være folk som «har et godt øye til» og ikke nødvendigvis kjærlighet for klubben. De som liker kongeblått og ikke nødvendigvis vet hvem Leif Eriksen eller Bruno er. De som drar på kamp med onkel en uke, klubbkompiser noen måneder etter og fatter’n på siste hjemmekamp.

Jeg snakker ikke om medgangssupportere. De kommer alltid når ting går bra. Jeg snakker om - unnskyld uttrykket om noen tar seg nær av det-  ‘tilhengere’. De som ikke alltid har tid og ork pga jobb, familie, middag og husvask. De som trenger en liten oppmuntring for å dra på kampene.
De har skjerf. Kanskje et falmet klistremerke i bakruta på bilen. Kanskje de kjøper et helt nytt klistremerke hvert år. De kanskje flagger hver hjemmekamp. Eller hver eneste kamp. De har en drakt eller fem. Husker Olle Nordin og Per Edmund Mordt. Forteller om Rolv Wesenlund som skrev ‘automater’ til ungene på Bislett. Om skinnskjegget til Pål Jacobsen. Om Supermusa og Pitbull- Terje. Om Ørnen. Om Store stå. Om Rådhusplassen.

Vi er alle Vålerenga. Vi har vært med på oppturer og nedturer. Mest nedturer, men faen så deilige oppturene med Enga er!!!
Noen trenger bare litt mer for å komme seg på kamp enn andre. For de aller minste kan det hjelpe med Tippen, ballbinge, pølser og brus. Det er verre å lokke 50-åringen ut av godstolen med pølse i lompe og halvtam brus skjenket fra flaske til pappkopp for å fylle tribunene.

Så kan den ene type supportere se på den andre typen supporter og ikke skjønne hvorfor de gjør som de gjør.
Begge typer supportere er derimot samstemte når vi ser på spillerne.
Hvorfor skal vi gidde når dere ikke gidder?
God fotball kan dere ikke alltids love, men innsats, tæl, innbitthet, jobbe opp ballen man mister, gå inn i taklinger, løpe til man går tom og bite tenna sammen. Blø for drakta. Det er det minste dere må prestere når dere tar på dere drakta VÅR. Det er VÅR historie. VÅR tilhørighet. VÅR kjærlighet.

Om du ikke vil kjempe, kjefte og pushe ditt eget og lagkompisers spill opp, så vil du ikke spille for Vålerenga.
Da kan du bare pakke fotballskoa og dra et sted de er fornøyde med at du bruker mer energi på å innløse lønninga, enn å gjøre jobben den lønningen tilsier du skal gjøre.

Neste gang du som spiller ser en tom plass på stadion, skal du ta det inn over deg at det er din innsats som vil fylle den plassen igjen.
Dere må ha glede av å spille ball, men dere må også gi absolutt alt for oss på tribunen. Det trenger ikke være så jævla pent. Vi tåler et tap i ny og ne, men vi krever innsats.
Dere spiller for flere enn dere selv.
Uten oss er dere ingenting.

Den førsteomgangen i går, gutta…
Aldri igjen.

Les også:
Tylikrysset har trua på høstsesongen
Oppdatert link til Borteturene

Vi lever i en tid av krenka. Derfor må vi fortelle deg at ikke alle Klanens medlemmer nødvendigvis er enig i meningene til skribenten, ei heller styret. Dette er ting du må ta innover deg og takle i hverdagen din.

Bli medlem i Klanen!