LasseL skrev denne før seriestarten i fjor, men melder om at den er like aktuell i år. Derfor børstes det nå støv av denne godbiten. Det nærmer seg nå! 

Det regner og blåser ute. Samboeren undres hvorfor du absolutt skal ut i dritværet iført tynn fotballdrakt, men med skjerf. Naboen sier han elsker VIF; «Det er ingenting som gir meg mer glede, enn at Vålerenga taper» humrer han når han passerer med den illeluktende bikkja si.
Enkefru Nilsen sender et hatsk blikk når «hooliganen» tråkker nedover trappen og hun ytrer et «usj» før hun trekker seg inn i ensomheten hun tilbringer med alle kattene sine.
Regnet pisker i det kalde ansiktet på vei til bussen. Og piskeslagene blir ennå verre når bussen raser forbi og ikke stopper på holdeplassen.
«FAEN!»

Varmen omkranser det kalde ansiktet med en kjærlig klem. Lyden av høylytt skravling og latter ringer i ørene. Et smil. Et gjenkjennende nikk. En frossen hånd som hilser på Terje borti hjørnet. Bankkortet er fremme og man bestiller en øl. Utveksler noen ord med bartenderen før man går bort til kompisene. De er i full gang med diskusjonene om formasjoner og disposisjoner. Om håret til Ruben. Synger fire strofer til ‘Vaterlands bru’ som spilles i bakgrunnen. De snakker om Ørnen. Om ‘Ivers’, Jo Bergsvann og Kjetil Wæhler. «I år så tar vi alt».

Gresset stråler i flomlyset. Det lukter jord og meitemark. Digre flagg i blått, hvitt og rødt vaier vakkert frem og tilbake. «Jeg hadde garantert ikke orket og mista flagget i bakken» kommenterer kompisen. Nye smil, nye hilsninger til folk som står lenger unna. Man er på plass. ‘Min’ plass. «Lyst på en pølse, ass» sier kompisen. Igjen. Som nesten hver eneste gang tidligere. Men han går ikke. Ikke før i pausen. Og da pisser han og kommer tilbake. Hver gang. Så, rett før avspark i andre, sier han «Faen, jeg glemte å kjøpe pølse». Igjen. Så mumler han noe om penger til Lyn. Igjen.

Jean- Michel Jarre ljomer ut over høytalerne. Ballgutter og balljenter rister i reklameplasten på midtbanen. Spillerne entrer banen. Applausen legger seg og «Vååååålengaaaaaa» runger utover stadion. Overtroen setter inn og ritualer utøves rett før og etter at dommeren blåser i gang kampen.
Det synges, klappes, trommes og hoppes. Taktfast. Så litt mer ustødig. Så taktfast igjen. «Vi gjør alt for vårt kjære Vål’enga»

Det bruser i kroppen. Kompisen klemmer nesten pusten ut av deg. Hylingen i ditt eget øre kunne gjort vondt, men det utgjevnes av din egen skriking. Enga leder! Dama ved siden av får en klem hun også. Veit ikke hvem hun er, men hun er Enga. Holder i massevis. Nye spissen putta igjen. «Så jævla enkelt!».

Kampen ebber ut. Dommer blåser i fløyta for siste gang. Alle gutta kommer bort og tar multi-bølgen. En klapp på skulderen fra en gammel skolekompis som treffer deg på vei ut. Mer smil. Regnet har gitt seg nå. Våt og kald, men med seier ved siden av sesongkortet i lomma. Blå, hvit og rød.
«I år så tar vi alt» hilser kompisene farvel. «I år så tar vi alt».