Det er så jævla enkelt å være fotballsupporter.
Likevel er det så mange fotballinteresserte som har samme forholdet til laget sitt som en liten pike som napper blader av en blomst om sommeren.

Elsker. Elsker ikke. Elsker. Elsker ikke.
Seier. Tap. Seier. Tap.
Det virker så altfor enkelt.
«WOOHOOOO!!!! Deila inn!!! Ronny- effekten!!! Enga skal vinne gull! I ÅR SÅ TAR VI ALT!!!!» og folk mente faktisk det.

Hvilken basis man bygget dette på, er meg hus forbi, men jeg forventet samme optimismen og støtten på hjemmekampene.
Og når serien startet, viser det seg at man helst elsker Enga fra sofaen og foran tv'n mot det å faktisk være på plass for å heie på laget sitt.

Jeg må nok tilbake til Store Stå på Bislett for å huske det trøkket vi har hatt på tribunen i år.
Klanen, Ikaros og Isko boys har inngått avtale om samarbeid og det har funket meget godt foreløbig.
En hendelse med en maske i Skien, samt en som trodde han var uten synd og kastet stein, ble i begge tilfeller tatt hånd om gjennom indrejustis. Det eskalerte ikke, man beskyttet ikke avvikeren fordi «han er en av oss», men det ble slått ned på oppførselen begge ganger og personene ble ført bort fra tribunen.
For min egen del syns jeg det er helt rått! Det viser et ønske om å forsones, bygge noe større og sterkere sammen for igjen spre frykt og glede over det ganske fotball-land.
Vi elsker dette laget!

Noen mener de blir holdt utenfor, siden man må betale for et medlemskap i klubben eller Klanen.
Vel, det er et steg man gikk til for å samle de som var villige til å ta dialogen, lage liv med sang, klapping og en taktholdende tromme. Stå sammen for et felles gode. Få ut grums.
Par hundre kroner til klubben man elsker for å stå midt i smørøyet blant de beste supporterne dette landet kan oppleve i Eliteserien, er en liten pris å betale.
Langt lavere enn hva enn snacks, brus, øl og annet de som benker seg ned foran idiotboksen bruker under kampens gang.

For det er ganske enkelt å sprette en øl i sofakroken. Eller ta seg en pizza, litt pottis, et glass vin.
Det er så enkelt å bare bli hjemme i go'stolen og ikke dra opp på kamp.
Så jævlig enkelt å bare klage på at bildene fra kampen ble borte.

Klage på resultatet uten at noen som virkelig bryr seg kan svare om de er enig eller uenig.

Så jævlig enkelt å skrive på nett at man elsker dette laget under kampen mens man sitter og snakker drit hjemme i egen stue, samtidig som man ser andre bruke tid og penger på å følge laget i hver en armhule og navlekrok dette landet har samla i fotballens elite.

Å være interessert i fotball, det er enkelt det. Å være fotballsupporter, det er IKKE enkelt.
Man skal på kamp og man må synge selv. Man må dra på tur og ha det gøy med venner.
Man må føle skuffelse over timesvis i buss for å dra slukøret hjem fra kamp.
Man må ofre og gi av seg selv.
For klubben. For spillerne. For sine medsupportere.
Selvfølgelig smaker en seier mye bedre enn et tap, men det er ikke før man har opplevd motgangen, at du virkelig kjenner suksessens søteste euforie.

Vi kan ikke dra land og strand rundt alle samme hele tiden. Det er unger, jobb og andre forpliktelser som innimellom holder deg hjemme, eller på puben for å se kampen.
Men sesongkortet er viktig å ha i lomma. Man skal dra hver gang man kan.
Ta med en kompis. Å skylde på været, tromme, fyllesjuke, prisene på billettene, casuals eller at sjansene for seier er minimal, er bare vås.
Du følger laget i tykt og tynt.
Selvfølgelig kan vi banke Rosenborg. Vi må bare stille opp alle sammen.
Stå sammen og kjempe.
Den enorme gleden når vi banker Rosenborg er bare så deilig at jeg ikke ville misset det for alt denne søndagen.

Så kan du være med på kamp for å synge, klappe og løfte Enga frem eller så kan du tasse rundt i en blomstereng i ført en kjole og nappe blader av blomstene.
Elsker. Elsker ikke.

Så jævlig enkelt er det