Stadion reiser seg, så da tar jeg et dykk i gamle skriblerier som foreslår litt om innredningen våre motstandere kan møte når de gjester Oslos stolthets stadion.

Jeg har vært på endel stadioner rundt omkring, hvor jeg har sett hvordan utformingen av bortelagets garderobe brukes til å prøve å få en psykologisk fordel.

Den mest ekstreme garderoben er trolig i amerikansk college football. På Kinnick Stadium i Iowa er alt i den besøkendes garderobe malt rosa. Veggene er rosa. Gulvene er rosa. Toalettene er rosa. Det er rosa overalt. «Dusty rose» heter fargen.

Den rosa garderoben var ideen til coach Hayden Fry allerede i 1979. Han hevdet at fargen rosa kan ha en beroligende effekt på mennesker og å male garderoben rosa ville roe motstanderens lag.

Fry mente han kunne se resultatet av dette hos rivalene. «Når jeg snakker med en motstanders trener før en kamp, og han nevner de rosa veggene, vet jeg at jeg har ham. Jeg kan ikke huske en coach som har hisset seg opp pga fargen og deretter slått oss».

Planen har vært kontroversiell, så studenter og professorer ved skolen i Iowa har protestert med den begrunnelse at det forsterket stereotyper av kvinner og homofile som svake. De hevdet at ved å ha den rosa garderoben, godkjente skolen diskriminering av disse gruppene.

Det vil si at disse folkene mener at bortdrakten til Sogndal ville da gjøre alle spillerne til homser og kjerringer. Sånt er ufint og medfører ikke riktighet.

Andre farger som kan ha en negativ effekt på bortelaget er gul. For mye av det, eller feil tone i forhold til de andre tonene i et fargevalg, kan forårsake selvtilliten til å raser nedover, noe som gir opphav til frykt og angst. Eller hva med svart? Det stimulerer følelser av undertrykkelse, kulde og trussel. Ikke hva du ønsker før du går ut for å spille kamp. Eller lilla, som skaper ustabilitet og uro, samt at enkelte land forholder denne fargen til døden.

Hjemme garderoben bør selvfølgelig være rød, som er stimulerende, og pirrer hjernen. Rødt er i slekt med årvåkenhet, vitalitet, spenning og (forhåpentligvis på en kontrollert måte) med aggresjon og vold.

Vi trenger ikke å se så langt over dammen for ideer. Noen europeiske fotballag har noen triks i ermet de også. Anchi Makhachkala hadde noen overraskelser for Tottenham da de spilte i Russland. I stedet for de fine fasilitetene Spurs spillerne er vant til, ble de møtt av brune skinnstoler fra 80- tallet og metallrekkverk å henge draktene på.

Benfica har pyntet bortegarderoben med bilder av Estadio do Luz fullpakket av Benfica fansen, «Red Hell», som bortelaget er i ferd med å spille foran. Sporting Lisbon har skiltet «Aqui Mandamos Nos» som er en utfordring som ligner på Liverpools ‘This is Anfield’, det siste en spiller ser før de entrer banen til øredøvende bråk.

The Anfield banner er ikke eneste knep Liverpool bruker heller. Gulvet på Anfield er grundig polert før en storkamp. Så skinnende polert at tilreisende spillerne må bokstavelig gå på tå i fotballstøvlene for å unngå å skli på det. 

West Ham tok hevn på Liverpool. The Hammers hadde tvunget spillerbussen å parkere nesten to kilometer unna Upton Park, skrudd opp varmen i garderoben og ikke vannet banen for å ødelegge spillet for motstanderen.

Chelsea har også et rykte for lurerier. Bortegarderoben er liten med bare to massasje- senger i midten, samt en rekke hindringer boltet fast i gulvet for å forstyrre den besøkendes kampforberedelser.
Klesknaggene henger veldig høyt oppe, mens spillernes skap er små og lave. Som et resultat, er de tilreisende tvunget til å strekke seg høyt opp eller bøye seg lavt ned, som maksimerer stress på ryggen, ankler eller knær. Og det er bare en dusj og fire toaletter.

En taktikktavle er installert på veggen ved siden av rommets eneste dør, som også fungerer som en branndør og må derfor holdes åpen. Dette gjør det vanskelig for manageren å forklare taktikk til spillerne uten å avsløre alle planene til Chelsea- spionen i korridoren.

En annet « våpen» rettet mot fiendens lag, er et speil nær døren som gjør at folk ser slankere ut enn normalt. Manchester City har installert speil på innsiden av dodørene slik at spillere som må på do glor på seg selv mens de bommelomerer eller bimmelimerer.

Middlesbrough besluttet at fiksing og triksing med inventar og innredning ikke ville gi dem nok fordel og gikk ett skritt videre når de designet Riverside Stadium. Bortelagsgarderoben er formet i bokstaven ‘L’. Ikke bare representerer det ordet «loser» – eller taper på norsk- men det gjør også det vanskelig for manageren å ha øyekontakt med spillerne når han leverer sin pep talk.

Musikk er en annen slagmark i garderobekrigen. Wimbledons «Crazy gang» var godt kjent for å skremme motstandere. Et av deres favoritt triks var å slå på ghetto-blasteren på full guffe, samt å skru av varmen hos motstanderen. De lot garderobedøren sin stå åpen og håpet at noen våget å klage. Hvis motstanderne var for redde til å klage på musikken, tenkte de at utfordrerne ville være redde på banen også. I dag vil de fleste lagene ha med egen musikk for mental stimulering, så noen klubber har forsøkt å snu dette til sin fordel ved å fjerne alle stikkontakter fra bortelaget sin garderobe.

Louisiana State University har trolig den mest skremmende praksisen hva mental terrorisering angår. Kjent som Fighting Tigers, har de sin maskot i Mike the Tiger. Jepp, en høyst levende tiger som er sirlig plassert i et bur ved bortelagets omkledningsrom.

Noen som har en bøtte med rosa maling, et bur og en diger, mannevond tasmansk djevel å låne bort?