Nå har både bunnen vært nådd og vi har sparka Reka opptil flere ganger.
Og Deila- effekten funka så lenge han holdt seg unna treningene, men nå er han på jobb og da får vi servert halvhjertet gå-fotball.

Når massene (vel og merke ikke på kamp, der er de nemlig ikke. Jeg tenker mer på Vålerenga Nett-trolls) sutrer i sosiale medier om at «noen må gå», så virker det som om det er kun spillerne som lytter.
Det var lite man kan kalle godkjent innsats på det grønne gresset i går.

Ghayas forsøkte forgjeves med driblinger. Så kan folk hakke på han, men han gjorde sine forsøk i alle fall.
Å gi Tollås Nation ballen for at den skal gå fremover, er som å plassere en klinkekule foran en maur, så helle 32 liter mørk sirup foran klinkekula og se på progresjonen.

Med et kvarter igjen skal keeper spille ut ballen. Kaptein surpomp ser på keeperen sin og peker mot begge midtstopperne. Den ene er markert av en Stabæk- spiller. Grinepelle er umarkert, men vil tydligvis ikke starte angrepet bakfra. Ballen går til Lundström. Kapteinen vår snur seg med ansiktet mot motstanderens mål. Og peker med begge armene. Bakover. Mot midtstopperne. Igjen. Med hodet hevet fremover. Nonchalant.
Han sluntrer fremover. Holder begge armer sløvt opp og peker sidelengs når ballen går fra Lundström tilbake til Tollås Nation og tilbake igjen. Da peker Grindheim like energisk fremover som en 6- åring etter en 11-timers fjelltur som klager «JEG ORKER IKKE MER» når pappa sier at «Vi er snart fremme».
Kapteinen sin det!
Om du er så jævla lei, så gjør som Doffen og legg opp!
Det samme går for endel andre der ute i går også.

Faen, jeg er lei av å se folk ikke kjempe. Det gjelder ikke bare for egen plass i laget, klubben, eller for å overleve i den øverste divisjonen, men også for egen utvikling og fremtid som fotballspiller.
Vi hadde slitt mot lag som Strømmen hadde vi hatt den innsatsen vi la ned i går. Og fortsetter vi sånn, så TAPER VI MOT STRØMMEN I LIGAKAMP NESTE SESONG!!!!!
Skjønner dere det snart?

Lekven fikk gult for en takling jeg skulle likt å sett samtlige der ute hive seg inn i (det gule kom heller ikke pga det frisparket, men kombinert med idiot-taklingen utenfor Stabæk-boksen etter en corner). Et blaff etter 60 minutter. Ferdig. Takk for i dag.

Med en klar straffesituasjon og et mål avblåst for offside i de siste to hjemmekampene, trenger dommerstanden virkelig mye tid på lærebenken.
Offside regelen er kanskje ikke lett å forklare, men pasning bakover fra motstander setter ikke angriper i offside.
Grusomme avgjørelser, som sender oss nærmere avgrunnen.
Mot Aafk hadde vi utlignet om selvmålet hadde stått.
I går kunne vi putta, om dommeren hadde dømt (noe jeg er ganske sikker på EM-fiaskoen ikke hadde gjort) noe som var soleklar straffe og absolutt ingen offside.

Så da har jeg tatt for meg trenere, spillere og dommere...

Igjen sitter den aller største skuffelsen.
Publikum. Rettere sagt, mangelen på de som mener de elsker Enga.
Glem 'elsker Enga'. Liker Enga. Holder med Enga. 
Vi har kun en kamp igjen hjemme.
Stabæk kampen var en dødskamp vi skulle vunnet for å få pusterom.
Hvorfor skal man heie frem laget til seier, når det ikke blir medaljeseremoni etterpå, liksom?
Tap mot TIL vil trolig sende oss under nedrykksstreken, slik resultatene går i mot oss for tiden.
Siste hjemmekampen mot pip-pipene er alltid en spennende kamp, men så avgjørende som den nå ser ut til å bli, må vi skrive historie for å ikke bli hakket ihjel som en frøbolle.

Gårsdagens labre publikumsoppmøte er skyld i spillernes prestasjoner. Jeg er ikke i tvil. Hadde de påståtte 7000+ faktisk vært tilstede, så hadde vi drevet laget frem. Til og med Christian Grindheim.
Det folk ikke ser ut til å innse er at vi også rykker ned.
Et tap for klubben, er et tap for supporterne.
Absolutt alle kan heie på et lag i medgang. Det er også da de er mest vokale.
Det er ikke juks å stille med 12. mann, når det er supporterne.
Vi som stilte i går gjorde det så godt vi kunne.
Det burde vært nok, men strakk ikke helt til.
Og i varme stuer satt folk og sa «man hører de jo nesten ikke», så tok en slurk av kaffekoppen mens man så på det fryktelige, grusomme uværet som raste utenfor vinduet med «Ære være»- flagget lett svaiende i tussregnet. «Like ille som orkanen Matthew» tenker de og fornøyd konstanterer at de har en ny unnskyldning for ikke dra på kamp. Igjen.

«Æsj, uavgjort» klager de etter kampen. Så ser de Fotballkveld, siden klokken 20 var for sent å dra på kamp.
«Noen må gå....» mumler de når de skrur av tv'n rundt midnatt...  

Helt enig. Noen må gå... på kamp.
Men nå kan det allerede være for sent.
Ære føkkings være til deg for det