Snakk om å gruglede seg til kamp!
Himmel og helvete på en gang.
Hvor mye kan et supporterhjerte orke?

Jeg har ingen fokus på tabellposisjonen til undulatene fra Kjeller.
Det får bare bli en slags bonus.
Enga- seier er det eneste som betyr noe i min verden.

Spenningen kommer til å plage oss ihuga supporteres nærmeste.
Jeg vil sove dårlig, på randen til å kaste opp av nerver når jeg nærmer meg stadion og klump i halsen med litt ivrige tårekanaler med skjerfet over hodet når 'Vålerenga kjerke' synges av en brekkende stemme. Pust dyyyypt. Syng videre. Syng høyt!
Si unnskyld til de du vet blir plaget nå og håp på tilgivelse, for mange av oss vil være vandrende vrak uten stand til å være sosiale, følsomme eller ha noe ettertanke for de små raserianfallene for den minste brudd på boblen vi befinner oss i.

Kapasiteten på Ullevål til søndag er på cirka 20.000. Billetter til 2/3 av 'fulltallig' er revet bort. Det blir en cupfinale. Fotball- Norge vil ha argusøyne på kampen.
Det er tid for å skinne. Gutta i landets vakreste drakt og de mest vokale supporterne skal heve hverandre. Ingen dommer kan vise bort 'den 12. mann'.
Vi skal løfte gutta frem med sang, jubel, klapping og trommer.
Sammen.

Det er en generalprøve for hvordan vi vil at verden skal se oss. Småunga skal sitte med klump i halsen for følelsen av å være på kamp. «Hjemmesitterne» skal føle skam for at de har vært akkurat det og sverge på at dette vil de ikke gå glipp av igjen. Vi skal printe 'Oslos stolthet' inn i alle hjerter.

Wæhler vil knytte neven og skrike for seier en aller siste gang for hjemmepublikummet.
Deila vil gjøre det samme for første gang for en seier 'hjemme'.
Reka vil felle en tåre.
Espeseth vil sitte så rak i ryggen som en stolt far og tenke «DETTE!!!!».
Trøim vil smile fra øre til øre og vite at investeringene vil betale seg.
Og Kristoffer Hæstad skal tramp, tramp, trampe som han aldri har tramp, tramp, trampet før.

Dette blir ikke slutten på en sesong, men begynnelsen på en æra.
Når vi vinner.

Ingen press, der altså.