Marerittet
(© Lasse L)
Jeg våknet av et mareritt i natt. Det var noen år frem i tid. Jeg var nesten alene på stadion. Nedrykkskamp mot bønda. Hvordan havnet vi her?
Fotballen vi hadde spilt de siste årene hadde ikke akkurat vært som å se topplagene i Champions League i sin aller mest spektakulære form.
Stort sett ikke vært som de største oppgjørene i Premier League eller La Liga engang. Folk forventet seg minst like bra fotball uke ut og uke inn i Eliteserien.
For noen tusenlapper i året kunne man se fotball på tv. Så slapp man å snakke med andre om kampen. Ingen var der i stua for å være enig med analyser om hva man burde gjort. Folk kunne juble helt alene uten at kjente og ukjente skulle klemme, hoppe og danse rundt forbi når man putta vinnermålet på overtid. De trengte ikke dra til stadion når alt var på tv. Man trengte ikke dra hjem etterpå. Man slapp alt det sosiale.
Vel, det «sosiale» kunne man oppleve underveis og etter kampen. På nett. Sosiale medier. Kritisere alt man så på tv. Hvorfor det var dårlig oppmøte, ingen som sang, for mye bråk, for dårlige spillere og trenere. Tv-titterne ville sparke alt fra ledelsen til ballguttene i ballene og så i ræva. Ingen var bra nok. Ikke før de blir solgt, i alle fall. Da var de verdensmestere alle sammen. Den aller beste personen klubben noen sinne har hatt på den plassen.
På nett fikk negative kommentarer likes. Øyeblikkelig gjenkjennelse fra totalt ukjente. Gudene veit om de holdt med det samme laget eller bare var en tilhenger av motstanderne som lo seg skakk av oppførselen til ditt lags supportere. Vi ble latterliggjort fordi vi var mer tilstede på nett enn på kampene.
Mange måtte klage over underskuddet i klubben. Uten å egentlig vite hva som virkelig var saken. «De bruker for mye penger, noen må gå». Og så måtte noen gå. «Faen, nå sparka dem folk» var reaksjonen.
Så klaget man over at det ikke kommer mer penger inn fra sponsorer. Enga var jo størst! Oslo var størst! Ikke at mange gadd å gå på kamp av den grunn. Det var for kaldt, dårlig sikt, noen på en annen del av tribunen forsøkte å skape liv med sang og trommer, det var ikke parkeringsplasser (som man gadd å finne), for mange unger, det var bare gamlinger på kamp, det var for mange som brukte sosiale medier under kampene, vi trente i nabobygda og i Spania, spillet var for dårlig, vi spilte på kunstgress, kaffen var lunka i kiosken osv osv. Unnskyldninger for ikke å kjøpe sesongkort og gå på kamp.
Hvorfor skulle man gidde å gå på kamp når man kunne se kampen på tv og svitsje mellom rare folk på kjøpesenter og desperate enslige som trengte kjærlighet eller tidligere halvkjente som kastet melkespann?
Så begynte Tor Olav Trøim å tenke likt. Hvorfor skulle han gidde når så mange andre gir faen i laget de mente de elsket og åndet for? Han slapp å dra til Oslo for å spa sparepengene sine inn i en klubb som ingen andre gadd å bry seg nok om for å gå på kamp. Han kunne ikke kjøpe seriemesterskap og uten det kom ikke folk for å støtte laget sitt.
Med det forsvant budsjettgrunnlaget, toppspillerne, kvaliteten, seirene og med det enda flere folk, så sponsorene.
Så ble det nok en kronerulling i Enga. Vi pleide å ha 10000 på kampene, masse liv, penger og en lys fremtid. Hva faen skjedde? Var det bare fordi vi vant trofeer at folk gikk på kamp?
Deila skulle gi 130000 kroner om vi solgte 10% flere sesongkort enn året før på Supportertribunen en sesong. For en utopisk dust. Kom jo aldri til å skje. Ball var best på tv. Uten andre folk tilstede.
Da kunne Kåffa, Skeid, Grüner og skiklubben leie stadion mens vi forsøkte å karre oss opp fra lavere divisjoner etter konkursen.
Og så var vi frustrerte at vi aldri var på tv lenger. Eller i media. Eller folk på kamp.
Eneste gangene vi ble nevnt var med hån og latter av andre lags supportere.
Enga var bare enda en klubb i hovedstaden. Klubbdressen var en tom tømme med bukseseler på.
Pampene i NFF lo.
For et grusomt mareritt det var.
Enda godt vi ikke har sånne supportere
Les også:
Vi lever i en tid av krenka. Derfor må vi fortelle deg at ikke alle Klanens medlemmer nødvendigvis er enig i meningene til skribenten, ei heller styret. Dette er ting du må ta innover deg og takle i hverdagen din.
