Det er ikke før 25. mai hvor ting begynte å butte skikkelig. 5 seire, 2 uavgjorte og 2 tap var beholdningen da. Fordelingen har snudd på de neste 9 kampa.

Ikke at vi fortjente å tape den kampen. Så dårlige mot Molde som resultatet tilsier var vi heller ikke.

 Årets mest forsmedelige tap påfulgt av spillefri, som stort sett betyr tap i neste kamp for Vål'enga. Selv om laget vi møter har tiårets dårligste sesong.
Jeg kan ikke huske sist vi kom hjem like tidlig fra ferie som resten av lagene i divisjonen vår. Mulig det var lyspunkt i 2016 og 2010, men da var det vel flystreik og askestengt utland, så vi ferierte hjemme.
Kanskje vi har vært der fysisk, men psykisk har vi konsekvent ikke vært på plass etter ferie eller landslagsopphold på årevis. Vi er så inkonsekvente at vi bare har greit 7. plassen vår fire ganger på drøye 20 år.... men seriøst:

 Selvfølgelig taper vi i Trondheim, selvfølgelig taper vi i Drammen, selvfølgelig taper vi på Nadderud og siden det ble ørlite grann snakk om en cupbombe for ørten år siden, måtte vi gå ettertrykkelig på trynet ut av cupen også.

 Vi har putta tredje flest mål i ligaen med 33, men ligger midt på tabellen hva baklengsmål angår (25). Sjette plass, bare tre poeng bak den forgjettede fjerdeplassen med tolv kamper igjen. Egentlig burde det vært en femte plass, da Bodø/Glimt lå på hele 200 i odds for å vinne Eliteserien, ble tippet på nedre halvdel av den nedre halvdelen av tabellen og gikk på et 6-0 tap for et jevnt over ok lag, men Glimt ligger nå på andreplassen kun adskilt fra topplasseringen med antall mål, som tilsier en utrolig sesong som ikke engang de trodde på.

Og de kommer nok til å rave rundt på nederste del av tabellen neste sesong.

 Så la oss se på hvor vi burde ha vært. Minst uavgjort mot nedrykkstippede fugler, stått opp mot et vaklende Rosenborg, tatt tre poeng mot Godset og Stabæk borte.
Det ville gitt ni poeng til og en tredjeplass. Det ville nok vært veldig fornøyelig sesong for de fleste, men de som snakker høyest i forum og i sosiale medier ville det fortsatt vært krise. Noen av spillerne ville ikke vært gode nok, treneren er ræva, ledelsen er idioter og ingen av 16-åringene speiderne har tittet på har slått ut i full blomst på a-laget.
Enhver grunn til ikke å dra på kamp....

 For på sitt beste er gutta der oppe. På øverste nivå av hva man kan få til av et norskt lag i Eliteserien. Det er ikke bare hengehuer når vi får mål i mot lenger. Innimellom ser vi en styrke i at de vil og greier å komme tilbake, som det er ufattelig lenge siden vi sist så. 
Vi har derimot langt å gå hva bunnivå og holdninger gjelder.

Aller verst er det psykiske.

 Å sende Sogndal ned er et typisk eksempel. Stengel sin retur ifjor lige så.
Denne sesongen var det Lillestrøm hjemme, Godset og Stabæk borte, samt Bærum i cupen. Psykisk er vi helt ute og kjører. Jo mer vi supportere kjenner nødvendigheten for forløsende jubel, jo større sjanse er det at motstanderlagets supportere banner fordi de ikke gikk på kampen allikevel.
Rosenborg har vi så stor respekt for at de kan putte finger'n i rumpa vår uten at det skjer stort annet enn at vi supportere får høre at laget trente godt i uka før.
KHK er ikke et sterkt lag, men vi har noe som skurrer psykisk mot de, så da taper vi borte og strever oss til et poeng hjemme.

Glimt? Kjemper om gull? PFFFT! Hvem bryr seg om Glimt? Lave skuldre. 6-0. Aaaahhh, skal bli deilig med feri.... å faen!

 Det har vært en stående spøk blant skribentene i Enga-miljøet de senere årene at vi ikke kan skrive om medaljer. Så fort vi ymter frempå at vi kan hente edelt metall, så vet vi i det øyeblikket vi trykker «publiser» at det er masochisten i oss som stiller på kamp, ikke supporteren. Det er mulig vi har vunnet etter at noen skrev om medaljemulighetene, men det er så ekstremt sjeldent at ingen husker det eller ville blitt kalt for løgner om du påstod at du skrev det og vi vant etterpå.

Nå må vi strekke "medaljesjans", "topp tre" og "europacupspill" til «burde vinne», «håpe på seier» og «gutta speller bra ball».
Eller enhver mediaomtale litt utenom det vanlige.

 At Reka leser opp gamle sitater fra ekspertkommentatorer når han selv var i Enga, skal vi ta med en klype salt. Reka er Enga-mann og like frustrert som resten av oss. Resten handler om tv-tid og hva tv-stasjonen skal ha for lønningen de deler ut.

 Jeg har fortsatt trua på at vi er på vei mot toppen, men vi trenger to psykologer. En til mental trening utenfor banen og en som kan trykke på de riktige knappene underveis i kampen.
Jeg mener tapet av Tollås er større enn tapet av Ejuke. Ikke at Tollås er den som kjefter og smeller mest, men han har en autoritet bakover som roer de andre på en helt annen måte enn når han ikke er der. Færre feil og desto færre mål imot.

Hadde vi beholt Ejuke, Stengel og Berge ville vi nok helt sikkert ligget på en sjette plass; tre poeng bak europacupspill. At de skapte ting og var gode, betyr ikke at de forandret kamper med sin innsats. De var del av problemet på lagets dårlige dager.

 Og kun Berge har en karakter som kanskje kunne blitt kaptein, pådriver, psykologisk mor og far på banen og støttespiller. Han som klinte til fra 25 meter når det butta imot og skrek «FAEN, GUTTA! VI MÅ PRØVE! BLØ FOR DRAKTA!!!!».

Nå virker det som blikket faller når man ikke får tredd ballen igjennom de 9 motspillerne i boksen og så henger med huet fordi noen synger «Blø for drakta» på tribunen.

Jeg ser ikke noen av våre som hadde tatt en sklitakling som kanskje resulterte i et gult kort bare for å kneble Salvesen eller Høiland. Tråkke de på hælen, smile og blunke med et øye til de.

 Det jeg kanskje savner aller mest er kapteinen, pappaen, kompisen og slosskjempen som går i bresjen for å passe på Dønnum og Shala når de gjentatte ganger blir sparka ned. Samme faen om dommeren fikk med seg taklinga. Opp i trynet på spilleren som si at neste gang tar du han med dobbel styrke. Opp i trynet på dommeren og spør om det er en linje han ønsker å ligge på fordi vi har en hel tropp med spillere som trenger å få ut den type frustrasjon og bare ventet på muligheten.

 Det er godt mulig det er en som har det rollen i laget. At en klapp på skulderen og varmende ord er jovialt og koselig på trening. Mulig det er en misforstått greie at det funker innad i laget slik det er nå.
Det funker bare ikke for oss på tribunen.
Og det funker absolutt ikke på banen under kampa.

Vi må bli sterkere mentalt og legge sjukdommen igjen i hodet på motstanderne

Vi lever i en tid av krenka. Derfor må vi fortelle deg at ikke alle Klanens medlemmer nødvendigvis er enig i meningene til skribenten, ei heller styret. Dette er ting du må ta innover deg og takle i hverdagen din.

Bli medlem i Klanen!