Skuffa. Skuffa og forbanna. På resultatet. På dommer'n. På manglende flaks. Og her er bomben: Jeg er ikke skuffa på Reka. Ikke på gutta som spelte.

De lekte og koste seg i første omgang. Og jobba skjorta av seg i andre.

Noen så mye at de ikke helt orket å holde helt ut.

Motivasjon som har manglende altfor ofte denne sesongen. 

For presset var massivt. Og vi kunne ha klarert lengre. Spelt oss ut og ikke bare måka ballen ut på 25 meter. Og akkurat der det lå en Godset speller. Hver gang.

Et innkast i ny og ne ville gitt små, men verdifull tid til å omgruppere.

For noen av de i hvit drakt i dag har hverdag i divisjonen over Lyn. Det er brutal overgang til et av lagene som jager toppen av fotballtabellen.

6 spillere ute med karantene og skader. Sånt skjer. Men kapteinen var ikke engang med til Drammen. Ei heller visekapteinen.

Hvis du fikk være med på kamp, ikke bare gratis, men du får lønn. Og du får være med gutta i garderoben.

Ville du ha sagt 'nei takk'?

Om - som det er hintet om- du tok praten med Reka på vegne av alle gutta, burde du ikke også vært der når de trengte støtte, oppbakkning og en venn i nøden?

Men vi viste i dag at det er mulig. At vi kan tukle de på toppen. Vi må bare fortsette. Men med de som føkkings vil være med. De som legger alt bak seg når de trekker drakta over huet og gir absolutt alt.

Nå tar vi cupen på onsdag. Så tar vi navlebeskuende og mediarunkeren i oransj fra topp til nevnt navel neste helg.

Så tar vi pause. Omstiller oss. Ordner opp. Og speller foppall for og som oss som ville gitt en testikkel (sorry jenter, men det er guttebal -no pun intended- vi driver med) for en sjanse å representere Vålerenga på banen. 

Så kan de som ikke vil spelle være med oss på tribunen og synge.

Vi gir alltid alt. Uansett hva vi mener om spillere, trener og eiere. Alltid. Uansett.