Jeg vokste opp på Bislett. Sommer'n gikk med til å spille fotball, kappe land, spise is, spille fotball, sykle, bade og spille fotball. Det var mye fotball.

Vi var en stor vennegjeng. Aldersforskjellen var nok på 7-8 år, om ikke mer noen ganger.
Det pleide ikke å ta for lang tid før noen klagde når vi spilte på noen av gressflekkene i komplekset vi kalte «blindebygget».
Så da stakk vi bort på «garden» ved studentboligen i Underhaugsveien. Grusbane, men det var metallmål skrudd fast i bakken. Eller Bayern på Fagerborg. En sjelden gang på Idioten ved St. Hanshaugen eller Tørteberget på Marienlyst. Eller Lille-Bislett.
 
Kompisen min sendte frykt langt inn i sjela mi en sommerdag på 80-tallet. «Tenk om de ser på oss fra stadion» sa han og utbroderte at det kanskje var folk fra Vål'enga som titta ut vinduene for å se på unga som løp rundt og spilte fotball. Kanskje de plukka opp de beste? Man kunne få spille for Vål'enga. I selveste lekegrinda. Sammen med sine helter. Og vinne trofeer! Jeg måtte spille med stadion i ryggen for å ikke bli for nervøs og drite meg ut den sommeren (jeg gjorde stadig vekk tabber for det, da).
 
For det var Vål'enga som var drømmen. Den vakre, kongeblå drakta, med hvite shorts og røde strømper. Den gangen med diger rød K på brystet fra sponsoren.
Vi hadde rosett og flatcap med «Vål'enga i mitt hjerte»-logoen. Flagg med klubblogo, «Vi elsker Vål'enga» og reklame for fastfood-kjeder spred rundt på flagget. Vinylplate med en knall rød ball det stod Vål'enga i blått på og Nordre sving som sang. Mutter'n var lei de to sangene på den singelen. «Ta deg en tur nedpå Bislett en kveld. Kom hei på Vål'enga». Fortsatt vakkert.
 
Vi samla fotballkort, klipte ut bilder og limte de inn i fotobøker. Vi stod i timesvis for å få autografer. Vidar Davidsen, Tom Jacobsen, Fosser'n, Jo Bergsvann, Snapper'n, Henning Bjarnøy, Jørn Andersen og Lasse Eriksen. Jeg fikk de alle og mange, mange flere. Ligger i bokhylla på loftet til mor og far.
Vi var noen få kompiser som begynte å spille ball for lokallaget Frigg, men det var liksom ikke noe følelse for Frigg. Eneste gangene jeg så a-laget til Frigg spille kamp var mot Enga i gamle 1. divisjon.

 
Fra jeg var miniputt til jeg ble småtjukk drømte jeg og de andre gutta om å ikle oss Vålerenga-drakta og løpe ut på gresset i Lekegrinda på Bislett. Nå har interessen for løping dalt betraktelig, samtidig som interessen for øl og god mat har økt proporsjonalt mye mer.
 
Og Bislett er historie. Som lekegrind i alle fall. Det samme er mellomstasjonen Ullevål. Nå har vi et nytt hjem. Vårt eget hjem. 

Stoltheten over å kunne ta på seg en Vål'enga drakt derimot er like sterk den dag idag. Argumentene i vennegjengen er like barnslig som de var for 30 år siden.
Noen av gutta er med fortsatt, både fra vennegjengen på Bislett og fra Frigg. De andre har flagga ut av byen. Selv om bare Kjetil kom gjennom nåløyet og spilte på øverste nivå for Enga, føler vi andre at vi også er en del av klubben. Vi er også Vål'enga. Like stolte. Og kanskje litt ekstra stolt av Kjetil.
 
Jeg bor fortsatt på Bislett. I vårsola er det ingen småunger som spiller fotball på gresset ved Blindebygget. «Garden» har ugresset tatt over. Kun støv løper over grusen på Bayern. På Lille-Bislett står to karer og kaster 'medisinball' i kurv mens de går med pannebånd og fargesprakende singletter med noe amerikansk kallenavn for en ballklubb på brystet.
 
Men nabo'n har på seg Vål'enga capsen sin. Et ektepar i jakke og hettegenser med klubblogoen handler på butikken over gata. I solveggen på bakeriet sitter det en med «Det heter kjærke, ikke kirke» t-skjorte på seg.
Barndommens lek er kanskje svunnen, men kjærligheten til Vål'enga er like sterk på Bislett.
 
Vi tar alltid turen på Valle når det er kamp. For å støtte laget vi vokste opp med. Selv om vi ikke greide å nå helt opp som spillere selv, har vi ikke gitt opp drømmen om å vinne noe med Vål'enga. Den drømmen er like sterk den dag idag. Motgangen har gjort oss sterkere, men vi har ikke gitt opp. 
 
Aldri sviktet.
 
Vi synger at «Vi vil alltid være her» og vi mener det. 
I regn, sol eller snø. For er vi ikke der når klubben trenger oss, så er seierens sødme ganske besk.

 
Kompisene fra barne- og ungdomsårene som fortsatt bor i Oslo og omegn har alle sesongkort. På lørdag er det sesongstart, så da møtes barn og voksne på Valle. Noen tar en øl på Vålerenga vertshus. Noen tar bussen fra Bohemen. Flere skal på kick-off på Øst.
Hva enn vi gjør, så skal vi på kamp. For det er vi som er Vål'enga.
Og slutter vi å gå, så har vi ikke noe Vål'enga å gi videre til våre unger.

 
Så skal vi fylle stadion sammen. Helst allerede på lørdag
 
Kjøp sesongkort!

Les også:

• Tenk om
• Marerittet
• Medlemskap med mening
• Vålerenga slo tilbake i semifinalene
• Sesongkort for Vålerenga Damer

Vi lever i en tid av krenka. Derfor må vi fortelle deg at ikke alle Klanens medlemmer nødvendigvis er enig i meningene til skribenten, ei heller styret. Dette er ting du må ta innover deg og takle i hverdagen din.

Bli medlem i Klanen!