Jeg var brysk mot laget etter siste hjemmekamp.

Mente at vi alle fortjente noe bedre. Reka, Deila, spillerne og et så godt som fullsatt Ullevål kunne fått en jubelkveld. Trodde kampen ble litt mer stas for motstanderen enn oss, liksom.

Herre min, for en oppladning og et enorm press det også var på samtlige. Spillerne så ut som om de var virkelig preget av forventningene og slikt kan tynge.
Det ble noe panisk i første omgang.
Om noen har opptak av pipippenes oppvarming, vil målet være virkelig vondt. De gjorde AKKURAT den manøveren tre ganger og jeg stod på Bredden og fnøys...
Tingenes iboende faenskap. Jeg tar skylden.
Hadde jeg ikke tenkt at det får de aldri til, ville de aldri fått det til.

For sånn funker noen fotballhjerner. Hvorfor sa/ tenkte/ lo jeg av det? «Det måtte jo bare skje, da».
Mange sitter og smiler gjenkjennende.
Når jeg hamret løs på tastaturet på mobilen ombord Bohembussen på vei til byen, var ikke skuldrene nede etter å ha berget plassen.
Jeg ville se laget mitt banke laget fra Ytre- Stovner.
Om de rykket ned eller ei, var ikke så nøye, men kampen var så stor og sjansen for å vise at vi virkelig har det i oss viste seg å være litt mye forlangt.
Det er min bår å bære.

Jeg var på Valle når Espeseth ble presentert. Han sa, med en bekreftelses- nikkende Rekdal, at å redde plassen var prioritet nummer en, uno, one, 1.
Jeg fnøys da også. Vi var jo i pushen. Medgangslaget over alle lag i ligaen(-ish).
Så begynte det å butte i mot. Min skyld igjen...

Vi skulle banke Godset og gå til semi'n i cupen.
Ta noen seirer til og sikte oss inn på øvre halvdel på tabellen.
Jeg lo av tanken på at vi skulle tenke på nedrykkstrid.
Faen, så mye jævelskap jeg har stelt i stand for laget.

Jeg har jo vært der. Sett kampa. Sunget og vrælt. Jubla og banna høyt.
Opptur, som nedtur.
Med Enga. For Enga.

Jeg er ikke i Stavanger på søndag. Kampen skal jeg se. Så får niesene bare unnskyldes med en gang. Onkel Lasse er en fotballidiot og Enga er en kongeblå ring på toppen av en fotballidiotisk kransekake. Med norske flagg like under blå-røde faner som vaier stolt.

Vi vant ikke ligaen. Vi vant ikke cupen. Vi er uansett størst.
Så takker vi for innsatsen til Wæhler og Larsen på søndag. Bøyer oss for det Reka gjorde. Reiser oss for Deila. Hyller alle gutta. Det har vært en berg- og dalbane av en sesong med kiling i kroppen og på nippen til å spy. Bare kose oss nå. Spelle for Enga. Rope for Enga.

Neste år derimot... To sesongkort, ett på Vestkanten, ett hjemme. HJEMME.
Da skal det bli andre boller (les; mer kransekake).

Vel, så lenge jeg ikke fnyser av motstanderen igjen, da....