Kjell Grønningen har skrevet om ti store opplevelser han har hatt med Vålerenga fra tribuneplass i et langt liv som supporter. 

KjellG har begått dette på fjaseboka og vi har fått dele med dere, for disse minnene trenger flere lesere. Nyt! 

1977: Jeg satt på med Harald S og far hans ned til Melløs for å se kampen mot Moss. Regna med at dette skulle bli en klassisk nedtur som så ofte før den sesongen. Men nei da...
Odd Iversen scora 1-0 på et brassespark etter en fantastisk krosser fa Yngve Andersen. Uten tvil et av de fineste måla som er laga i fotballhistorien. Vi trodde nesten ikke hva vi så!

1978: Lillestrøm kunne vinne serien med seier over oss på Åråsen i siste seriekamp. Vi var som vanlig på den tida relativt dårlige og hadde ingen ting å kjempe for bortsett fra æra, noe vi jo stort sett alltid har hatt nok av. Husker det gode gamle "Mål`enga" flagget midt på ståtribuna. Vi blei stort sett rundspilt, men da kampen var slutt hadde vi slått svina 3-1 og Start vant seriegullet. En bedre følelse kan man nesten ikke ha.

1980: VIF-lsk 4-1, Cupfinalen på Ullevaal. Gulingene var store favoritter og få levna oss noen som helst sjanse. Husker vi prøvde å komme inn på Zhivago i Kronprinsensgate kvelden før kampen. Men der var det dessverre 20-års grense. Det hadde akkurat vært ukesvis med streik i Renholdsverket, men den var akkurat avslutta. Jeg hadde laga et stort flagg hvor det sto "Søppelstreiken er over og VIF fjerner møkka fra Ullevaal" I tillegg var det en tegning av en renholdsarbeider i blått og rødt som holdt i ei stinkende gul og svart søppelsekk.
Dette banneret solgte jeg til en nordlending, uttafor stadion, for 400,-. Det var jævlig mye penger den gangen!
Selve kampen veit jo alle alt om. Lett seier til oss og hard feiring etterpå. Foreningas første cup-gull var i boks.

1989: Kvalifisering for å unngå nedrykk til 2.divisjon. Ham/Kam-VIF 2-2. Dette var den tida vi var kjent for å lage litt bruduljer på norske fotballarenaer, og denne lørdagen var intet unntak. Alle inne på vår buss hadde minst to brune bittere hver, i tillegg til øl og andre godsaker. Briskeby stadion var relativt råtten noe som førte til at flere deler av den brakk etter et av måla våre. Minst en av våre brakk beinet i fallet ned mellom planker og betong. Kampen var ekstremt spennende og endte til slutt 2-2 etter at vi levde svært farlig på slutten. Ettersom vi hadde slått Djerv 1919 med 1-0 tidligere i uka var dette nok til at vi beholdt plassen i den øverste divisjonen. Det ble en ekstatisk feiring på Stedet etter matchen, noen ikke fansen fra Bryne og Viking nok glemte med det første. Disse laga møttes nemlig til cupfinale dagen etter. Det er å underdrive når jeg sier at det var relativt Texas i Torggata den kvelden...

1997: Semifinale i cupen, Viking-VIF 1-4.
Vi reiste nedover med biler, busser og et eget chartra fly. Skjenkenivået var skyhøyt og forhåpningene store selv om vi spilte i andre divisjon det året. Kampen ble helt fantastisk. Etter flere ekstremt pene scoringer vant vi 4-1. Stemninga var helt utrolig. Stod tidvis i bar overkropp og var forkjøla i flere uker etterpå. Hjemreisa blei mer problematisk da tåka lå lavt over Sola flyplass. Etter timesvis med venting og flytende forfriskninger fant endelig kapteinen et lite høl i skydekket og opp og hjemover føyk vi! Reurkampen på Bislett ble en rein formalitet og vi var klare for vår første finale siden fadesen mot l.....øm i 1985.

1997: Cupfinale VIF-SIF 4-2.
Dette var et kjempeår for vår stolte forening etter nedrykket i 96. Alt stemte denne sesongen og i cupen hadde vi noen utrolige opplevelser. Brann på Bislett foran 18.000 vakk`e gærnt! Selve finalen ble jo også en fantastisk kamp mellom to lag som ikke akkurat var defensive. Kaldt var det, men spillet varma og stemninga i vår sving var elektrisk. Dette var vår første tittel siden 1984. Vi trodde at dette var starten på noe stort, men sånn gikk det vel egetlig ikke...

1998: Besiktas-VIF 3-3. UEFA-cup.
Vi som var der nede hadde tidenes opplevelse. Stemninga, synginga over hele stadion, byen, ja alt stemte. Vi ble faktisk holdt igjen i over en time før vi fikk lov til å forlate stadion. Under sterk beskyttelse fra politiet som brukte skjold for å hindre oss i å bli ramma av steiner, flasker etc. Litt skremmende, men ufattelig kult. Dagen etter ble det båttur med hele laget og oss supportere. Og halv pris på det meste i de sjappene som var eid av fans av Galatasaray. Morsomt å være populær uttafor Oslo!

1999: Chelsea-VIF 3-0. UEFA-cup kvartfinale.
Kampen tapte vi som forventa, men resten av opplevelsen og turen i sin helhet var en innertier. Dette var vel den første gangen en norsk supportergruppe unisont ble hylla i britisk presse, så bra var vi den kvelden på Brua. Var du der så var du der, og var du der ikke går et egentlig ikke an å forstå hvor stort det var. Så stolt så Vål`enga!

2003: VIF-Sandefjord 5-3. Kvalik i Vallhall.
Selvesete D-dagen for VIF. Et være eller et ikke være. Ekstremt fullpakka og en stemning man sjelden opplever. Nerver langt uttapå kroppen. Har aldri sett så mange lykkelige kjente og ukjente fjes. Voksne folk grein. For meg en enda større kamp enn noen av cupfinalene jeg har vært på. Dro rett hjem etterpå og la meg utslått på sofaen. Orka ikke å feire.

2004: VIF-Stabæk 3-0. Sesongens siste kamp.
Ullevaal var fullsatt og aldri har jeg opplevd bedre stemning på en kamp med Vål`enga. Hele stadion var med på notene, bortsett fra 300 fra Stabæk. Når vi gikk opp til 3-0 gynga hele stadion mens vi sang"Oslo by, St Halvards menn". Har aldri opplevd noe bedre stemning på en hjemmekamp og kommer heller aldri til å oppleve det. Den gang hadde vi jævlig mange bra fans som stort sett dro i samma retning. En for alle og alle for en. Er ikke sånn idag dessverre. At vi til slutt mista seriegullet på målstreken ødela ikke opplevelsen for meg. Jeg var stolt som en hane og gikk ut gjennom portene med huet ekstremt høyt heva på veien ned mot sentrum og noen velfortjente øl. Sølv er ikke alltid nederlag.

2005: Odd-VIF 2-2.
Nok en gang skulle det hele avgjøres i den aller siste kampen. Vi dro nedover med tog, i busser, i biler, på sykler, med rullatorer, til fots etc etc etc...
Kampen var elendig, men da dommer`n blåste av for full tid og vi endelig var blitt seriemestere igjen betydde det svært lite. Vi var best i Norge, ja muligens der og da best i hele verden. Feiringa etterpå ble av det episke slaget. I borggården bak Rådhuset var det kun blått og rødt hele kvelden og natta. Helt utrolig stemning blant de tusenvis som hadde samla seg der nede. Tidenes feiring etter en tittel vil jeg helt klart si. Dette skulle være starten på noe stort. Sånn gikk det ikke. Kanskje til neste år?

Nydelig! Ble du inspirert? Skriv i vei om dine favoritter eller verste tap og send til webpublisering@klanen.no. 

Å kom igjen`a! Mens du skriver kan du for eksempel høre på Folkets forening av Kristiania-bohemene - der Kjell har vokal og han har sikkert skrevet teksten også.  

Vi lever i en tid av krenka. Derfor må vi fortelle deg at ikke alle Klanens medlemmer nødvendigvis er enig i meningene til skribenten, ei heller styret. Dette er ting du må ta innover deg og takle i hverdagen din.

Bli medlem i Klanen!