Tippeligaen har tatt pause og det er lite som skjer rundt Vålerengas A-lag. Derfor passer det bra med en slags evaluering av sesongen når den nå er nesten halvspilt.

Før sesongen var «eksperter» og supportere enige om at Vålerenga kunne ta medalje, men at en 4-5 plass var det mest sannsynlige utfallet. Med 13 av 30 kamper spilt er vi milevis unna alt som heter medaljer og det meste tyder på at vi skal få mer enn nok med å beholde plassen. Så hvor har det gått galt?

Den siste uka har jeg tenkt over hvor mange av spillerne som nå sitter på ferie og kan slå seg på brystet og være stolt av innsatsen de har lagt ned for sin arbeidsgiver. Sett fra utsiden kom jeg ikke på så mange. Wæhler, Brown og et par av unggutta. Nå sier jeg ikke at resten har vært ubrukelig hele sesongen, men de har sjelden vært bra samtidig og innsatsen har tidvis vært svært laber. Spesielt med en gang vi har kommet under. Vi har enda ikke snudd en kamp der motstander har scora først, og om jeg ikke tar feil var poenget mot AAFK det første vi tok etter å ha havna under 0-1.  

Ryktene har gått på at Rekdal har mista garderoben og jeg skal ikke konkludere med noe som helst, men et typisk tegn på et lag som trenes av en trener som har «mista» gruppa er at det er vanskelig å yte maks, spesielt i motgang. Spørsmålene rundt Rekdal er nødt til å komme nå, i og med at vi ikke opplever noe som helst fremgang – heller tvert i mot. Alle vet at han har hatt vanskelige forhold med tynn økonomi, men sammenlignet med fjorårets stall så skal vi stå bedre rustet. Da kan ikke økonomien brukes som en unnskyldning lenger. Medaljekamp har blitt til nedrykksfare og det er Rekdals ansvar.

Man kan si at vi har hatt marginer i mot i flere kamper, men sett i ettertid er det bare kampen mot Stabæk som virkelig har vært et ran. At Viking slår oss på Ullevaal og at AAFK fikk poeng sist går kanskje under kategorien ufortjent, men noe ran var ingen av dem. Vi har rett og slett ikke vært gode nok og det er det på tide at alle innser. Mye på grunn av mangel på innsats.

Kampen på Åråsen er et godt eksempel. Der skal det smelle og hagle med taklinger som er på kanten av regelboka. De gule jævlene som løper rundt der skal jages av sinte bikkjer som aldri gir de fred. Det skal være litt gule kort, det skal være litt gruff og ikke minst skal «stjerner» ala han derre Friday få kjenne at dette er et derby. Vi var så langt unna det og det eneste som vitna om en skikkelig takling var Zahids forsøk på å se et par kamper fra tribunen etter 88 minutter. Og det har egentlig vært melodien hele sesongen, med noen få unntak. For å snu det trengs det at treneren har sin støtte fra spillergruppa...

En ting vi dog har vært uheldig med er skader. Svenskene som skulle forsterke våre backrekka har ikke kommet ordentlig i gang og Moa har vi knapt sett. Sandberg måtte ut med brudd i foten i generalprøven. Fredheim Holm ble skada når han endelig kom i form, mens Tollås Nation først er i gang nå. Det har gitt stor belastning på 13-14 mann som stort sett har spilt alt av kamper, inkludert cup. At vi har kjørt full pupp stort sett hele veien i cupen er forøvrig en bra ting, da dette nå er vår eneste mulighet for suksess denne sesongen.

Skadesituasjonen ser lysere ut nå og at vi får en måneds pause bør passe oss bra. Med mindre noe nytt skjer i pausen, så skal troppen være ganske så fulltallig når vi begynner opp igjen i juli. Det trengs. Jeg har en våt drøm om cupfinale med Fredheim Holm og Moa i startoppstillingen, for det har jeg nemlig sett før.   

Veien videre blir spennende, kanskje også litt for spennende. En ting er hvert fall sikkert og det er at innsatsen og gutsen må opp. De må være stolte av å spille for Vålerenga og ikke være likegyldige så lenge lønna tikker inn hver måned. Der har fotballgutta mange mil å gå sammenlignet med våre helter på isen.

Troen på Rekdal er ikke borte enda, men det nærmer seg nå. Dessverre.