Jeg skulle oppsummere stadion etter 7 kamper som publikum, men er redd det ble en kjærlighetserklæring.

Det er opphold i Eliteserien, og det gir oss tid til å gjøre annet enn å bite negler og se den en gang så flotte hårmanken vår bli gråere fra dag til dag.

Det er høstferie og gutta i familien har beveget seg til vestlandet for den årlige fisketuren. Det er tradisjon - vi er på 26. året.

Vi sitter her i havgapet og stirrer ut på regn som farer forbi rorbua i mengde og hastighet som nesten dekker havet bak. Havet med frådende bølger og vindkast i kuling styrke. Det er tradisjon det også. Heldige med været er vi sjelden, og vi kan glemme fisking enn så lenge.

Vi er lune, vi veit vår tid kommer. Vi får fisk.    

Det gir tid til å gjøre annet enn å fiske. Som å lage seg en en god kopp kaffe, kveile seg opp i sofaen og la inntrykkene fra de første ukene på ny stadion synke inn.

Åpninga av ny stadion er uomtvistelig det største jeg har vært med på i år. Gleden ved å gå inn på vår egen stadion første gang. Tårene som rant nedover sterke mannekinn hvor enn jeg snudde meg, de varme klemmene. Blikkene som møttes og alle smilene. Gleden som lyste ut av alle som var der.

Stoltheten.

Vissheten om at stadion vår sto klar. At vi var i mål.

Er du fortsatt oppgitt over søndagens hjerneblødning kan vi berolige med at det ikke er krise.

Stemninga som var sykt god selv om det bare var noen få hundre syngende på den første kampen. Damene vant 2-0 mot Kolbotn og satt ny publikumsrekord i Toppserien med 3514 tilskuere. Det er over dobbelt så mange som den gamle rekorden. Den tilhørte LSK så det var ekstra deilig å ta den. Vi var flere enn 3514 der inne åpningsdagen. Ett av telleapparatene virka ikke og klubben selv tror det var nærmere 5000 mennesker der.

Opplevelsene den dagen ga meg blir med meg i grava. De er mine og jeg skal dra dem frem mange ganger innen det.

Siden har jeg vært på stadion og sett G16 i NM, to damelagskamper og tre kamper med herrelaget. Det jeg legger merke til hver gang jeg går inn er hvor varm jeg blir, hvor stolt jeg blir og hvor glad jeg blir. Hvor forbanna lykkelig jeg er for at vår stadion endelig står klar.

Selv om bare en tribune er åpen når andre enn herrene spiller, selv om det bare er litt over eller litt under hundre tilskuere til stede på brorparten av kampene som går der så er jeg like blid. Jeg skulle likevel ønske at flere tok seg tid til å se damelaget, jeg skulle ønske at flere så yngres avdeling spille.

At Vålerenga betydde mer enn A-laget for langt flere mennesker enn i dag. At folk tok turen opp på ny stadion oftere. At de brydde seg litt mer.

Men sånn er det ikke. Ikke ennå, selv om vi er klubben for alle.

På utsiden har Øst kommet skikkelig i gang. De er fornøyde med tallene så langt, og gjestene leverer strålende tilbakemeldinger på både mat og drikke. Jeg trives veldig godt der inne og det har blitt noen kvelder der selv om det ikke er kamp. 

Vi har selvfølgelig anmeldt Øst, det leser du her.

Trivelig betjening og hyggelig klientell gjør det enkelt å velge Øst, og du får mer ut av stedet de dagene du ikke deler den tilmålte plassen med mange hundre andre.

Så sitter jeg her i havgapet og lengter hjem, da. Til neste kamp, til stadion, til vårt nye hjem på Valle. 

Til opplevelser som gjør meg glad og lykkelig selv om resultatet på gressmatta ikke går min vei. Det sportslige i Vålerenga er omtrent som været her på fisketur. Det er ikke pent nå, men det stygge går over og det erstattes med det fine - det handler bare om tid.

Og vår tid kommer. Vålerengas tid kommer. 

En ting er i alle fall sikkert, hvert sekund uten Vålerenga er som en evighet.