Tap 4-3. Det var ikke sånn det skulle bli.

Det er dagen derpå. Det er tidlig morgen og det er snus og kaffe.

Vi hadde seier fra første serierunde i baklomma og skulle bare over den lille fartsdumpa Haugesund på vår vei videre mot tabelltopp, total dominans og verdensherredømme.

Problemet er bare at Haugesund ikke er noen fartsdump. De er jævlig gode. Gode på å gjøre andre dårlige, på å gjøre oss dårlige. Står i veien, løper i veien, ramler som om de er truffet av semitrailer om man er borti dem. Bruker alle tjuvtriks sjøl og syter og klager når motstanderlaget gjør det samme. De er et møkkalag.

Men de er gode på det de driver med. Fjerdeplassen i fjor er ikke tilfeldig.

Vi gikk rett i fella. Med skylappene på og blikket festa på medaljer i det fjerne sto vi forfjamsa og lurte på hva som skjedde. Haugesund var i veien når pasninga gikk og de var i veien når pasninga kom. De tok krigen mann mot mann med største selvfølgelighet. Var først på andreballene og spilte med god selvtillit.

Igjen.

Det er ikke tilfeldig at vi har en seier på 11 kamper der borte.

Jeg har sett Vålerenga bedre enn i går, mye bedre. Jeg håper jeg slipper å se oss dårligere selv om vi scora tre. 

Kampen er over, vi tapte 4-3. Slutt å syte om fairplay. Det hjelper ikke en dritt. Scorer du tre mål borte har du nesten alltid med deg minst ett poeng hjem. I går fikk vi ikke det.

Mange lag kommer til å legge igjen poeng på den forblåste og regntunge banen deres. De hadde bare ett tap der i fjor, det blir nok ikke så mange flere i år. De er gode på det de driver med.

Jeg veit alt det jeg har skrevet over her fra før, men likevel sitter jeg og er dypt skuffa. Det er kanskje urettferdig mot Vålerenga. Var kampen i går unntaket der vi ikke fikk til spillet våre er denne kampen glemt allerede på søndag. Da møter vi Sandefjord hjemme.

Banens beste i går var supporterne våre. De herja. De tok krigen. De tok andreballene og sang med selvtillit. De sto fram. De var ikke mange, men laga meget bra lyd. Bra jobba folkens, dere gjorde ære på klubben.

Du synes du har det fælt etter tapet du så på tv i går? Det er vondt å tape for alle.

Men sett deg inn i følgende setting som tilfeldigvis gjelder for de som kjørte buss til kamp i går: Du tar fri fra jobb i to dager og sitter på buss i 9 timer for å se laget i ditt hjerte, Du ser laget først komme under for så å hente opp 3-1 til 3-3. Du får troa tilbake, men får 4-3 midt i trynet på tribunen rett før slutt.

Du veit at du skal sitte i buss i 9 timer til før du er hjemme. Den er tung, men det kommer mer. På vei hjem får du vite at fjellovergangene er stengt grunnet sterk vind så du må kjøre om sørlandet hjem. det er minst to ekstra timer i bussen.

Med tap i sekken!

Da snakker vi smerte. Bussen var tilbake i Oslo klokken 8 i dag tidlig.

De reisende har min største medfølelse, men jeg håper (og regner egentlig med) med at turen var fin likevel. Vi har tapt borte før. Men dere fortjener seier på søndag mer enn alle andre.

Søndag ja, det er bare to dager til neste kamp. Sjøl om sjela mi er knekt over tapet i går kan jeg ikke annet enn å glede meg til søndag og jeg skal fortelle deg hvorfor.

Det er kamp, og Vålerenga spiller. Fra min plass i Bendit hadde jeg det skikkelig gøy mot Viking. Det var sang, det var trøkk, det var innsats og det var glede. Tribuneopplevelsen var akkurat som jeg håpet den skulle bli etter at vi flytta tilbake til Bendit.

Bendit er så himla mye bedre egnet til å lage stemning enn Vestbredden og den er en fin forsmak til vår egen tribune sør på Valle.

Vi møter Sandefjord søndag. Vi skal synge og vi skal vinne. Om ikke laget tar tilbake herredømmet i år skal i alle fall vi supportere gjøre det. Våre tribuner er våre tribuner, der skal ingen bonde få yppe seg. Står vi sammen er ingen andre norske fans i nærheten. 

Gled deg til gode opplevelser både på banen og på tribunen. Møt opp på søndag, syng deg hes og vær lagets 12. mann.

For på søndag vinner vi. Både på banen og tribunen.

Noe annet skulle tatt seg ut!