Lørdagen ble akkurat som ønsket. Vi vant alt!

Dager som i går vokser ikke på trær.

Jeg våkna tidlig og var rastløs som et uvær. Som vanlig når det er kampdag brukte jeg mye tid på å forberede meg på det verste. Jeg pleier å legge lista lavt for da gjør det ikke så vondt når jeg lander. Kall det gjerne klok av skade, vi som har holdt med Vålerenga litt mer enn et kvarter har lært å ikke ta noe som helst for gitt.

Damelaget skulle opp mot LSK kvinner oppe i hangaren på Kjeller. Et lag vi har slått èn gang. i 2017 slo vi dem ut av cupen, det er alt. Vi hadde to uavgjort og 17 tap. De tapte forrige helg og sist gang de tapte to kamper på rad var i 2011. Jeg visste dermed at oddsene med andre ord var ganske små. Det hindret imidlertid ikke en gjeng av oss i å stå og skrape på døra til Bohemen litt før tre. Vi kunne ikke gå på kampen, men ingen hindret oss i å samles for se damelaget og så herrelaget spille ball. For damene sto det om grepet på førsteplassen i serien. Vi leda med ett poeng men har en kamp mer spilt en dem. Kampen var en sekspoengskamp. 

Vi visste at damene på en god dag er i stand til å slå fugla men alt vi hadde var hverandre, håpet og troa.

Og kald øl.

Det holdt i massevis for jentene leverte varer fra øverste hylle. Det skulle gå 30 minutter før vår islandske venninne Ingibjørg Sigurdardottir fikk tak i noe nedfallsfrukt i feltet til fugla og konverterte den til stang inn og 1-0. Herlig! Rett før pause fikk Dejana Stefanovic kula på 18 meter. Hun har bra deng i slegga og feide ballen inn i samme hjørnet som dattera til Sigurd og vi så jentene rusle til pause med ledelse 2-0. Vi leda fortjent også, hvor sjukt er ikke det!

Jentene malte på og hadde flere sjanser til å spikre kista til fugla igjen for dagen men det skulle gå 70 minutter før dattera til Sigurd løfta blikket i egen 16 og så vår danske kantspiller Rikke Madsen i fullt firsprang mot fuglas mål. En presis langpasning senere kunne Rikke pirke kula forbi keeper og snu seg for å ta i mot hyllesten til lagvenninnene. 3-0!

La gå at fugla får en trøstescoring mot slutten, vi er hyggelige på østkanten av Oslo men jeg sitter likevel med følelsen av at vi var vitne til et troneskifte i går. Våre jenter avsatte dronningene av norsk fotball ettertrykkelig, vi var rett og slett bedre enn dem. Tronen er ledig nå. Vi leder serien med fire poeng men har spilt en kamp mer enn røkla. Veien ligger åpen men det er mange kamper, mange treninger og mye hardt arbeid igjen. Seriemesteren kan være oss.

En ekstra shoutout til krigeren Sigrid Heien-Hansen som ga alt i går og måtte forlate banen med det som viste seg å være hjernerystelse. God bedring, Sigrid, vi håper du er raskt tilbake.

Steminga på Bohemen var altså upåklagelig mens vi venta på at herrene skulle i gang med sin kamp. Flere mennesker hadde kommet til og det virka som om de fleste hadde troa på at vi skulle vinne mot Sandefjord. Du kan trygt si at stemninga sank betraktelig da vår forsvar rygga og rygga slik at Sandefjord enkelt kunne sende en dupper i Klaessons lengste hjørne. Hadde det ikke vært for kraftig bruk av ord du ikke finner i ordbøker hadde man hørt ei knappenål falle på Bohemen. Salget av sprit så ut til å ta seg opp også. Smerte må bedøves. 

I det 63. minutt så vi verdensklasse på benken da Fagermo pekte Bård Finne ut på banen. Det skulle vise seg å være et meget heldig bytte, for å si det mildt. Bård brukte 20 minutter på å finne godformen så vi fikk oppreisning. Osame Sahraoui la en strøken pasning via stolpen og Bård kunne sette pannebrasken til for utligninga. Stemninga på Bohemen var med ett påtagelig bedre. Den pasninga Osame, den pasninga!

Så skulle stemninga på Bohemen gå fra bedre til enorm!

Aron Dønnum kom til innlegg fra en noe uvant venstre kant og innlegget var millimeterpresist. Prosjektilet traff panna til Bård Finne som enkelt vridde ballen videre til nettmaskene. Kampuret viste 89 minutter. Vi hadde snudd kampen på seks minutter! To føkkings en!

Med god og viktig seier til damene og en suveren opphenting av herrene ble det altså seks poeng av seks mulige for oss tapre soldater i går. Vi kan ikke be om mer. Naturligvis var det grunnlag for feiring og jeg kjenner godt på det akkurat nå.    

Denne fyllesjuka er likevel spesiell, "En perfekt dag" med Jokke går på repeat i hjernen og jeg klarer ikke å slutte å smile.

For en herlig dag det var i går. Det er sånne dager vi lever for. 

Heia VIF!        

Vi lever i en tid av krenka. Derfor må vi fortelle deg at ikke alle Klanens medlemmer nødvendigvis er enig i meningene til skribenten, ei heller styret. Dette er ting du må ta innover deg og takle i hverdagen din.

Bli medlem i Klanen!