En ny skribent får sin debut på klanen.no og han går gjennom litt av hvert. Kampen mot Sandefjord, sesongen hittil og hva det er som mangler i Vålerenga anno 2018. 

Første kamp i høstsesongen gikk av stabelen 5. august mot “guttane“ fra Sandefjord. Dette var en kamp hvor Deila & co skulle vise oss hva vi kan forvente oss resten av sesongen. En fin mulighet til å hale i land en seier, og gi oss lukten av topp 6. Slik ble det altså ikke. Det er ikke helt enkelt å si hva man syns om denne sesongen så langt. Det skal ikke mange kamper til for å endre synet sitt på “prosjekt Deila“, men per dags dato ser det ut til å gå mot en veldig typisk middels sesong.

Refleksjon rundt Sandefjordkampen

Mot Sandefjord stiller Vålerenga med en 11-er jeg er tilnærmet enig i. Med Johnson ute er det ikke akkurat flust av alternativer, og Peter Michael har gjort innhopp før som ikke har vært så verst. Azemi har hatt et skademareritt uten like, men har uansett ikke klart å etablere seg når han har vært frisk. Man ser likevel at med Johnson ute mangler vi en signalspiller på topp. En som løper ekstremt mye og frigjør seg fra motstanderen. Med andre ord et konstant uromoment for forsvaret.

Jeg savner også en spiss nummer to i dette Vålerenga-laget. Med spiss nummer to mener jeg en spiss som har andre kvaliteter enn det førstevalget har. En plan B. I et teknisk lag som Vålerenga pleier dette ofte å være en hodesterk spiss som kjemper når han kommer innpå. En som gir “power“ mot slutten av kamper. Kjelsrud Johansen var en type som endret kampbildet, men produserte dessverre for få mål.

Mot Sandefjord så vi at Daniel Fredheim Holm var tilbake til den defensive rollen på midtbanen. Etter min mening har både han og laget spilt sine beste kamper når han har blitt brukt høyere opp i banen. Gjerne som en kant som vandrer innover. Han er flink til å dra av en mann for å så legge en pasning i bakrom eller spille ut på kant igjen hvor backen kommer på løp.

Daniel spilte defensivt sammen med en jeg derimot tror kan bli en bra tilvekst i akkurat denne rollen. Erik Israelsson fikk riktignok ikke til veldig mye, men vi skal gi han et par uker til før vi dømmer han. Man så at han vil mye og har bra løpskapasitet. Han er interessert i å sette fart i lengderetning, noe jeg har savnet veldig i dette Vålerenga-laget. Vi har for mange midtbanespillere som liker å spille på tvers og holde i kula. Israelsson prøvde å sette fart gjennom leddene til motstanderen og kom på flere seige løp inn i boksen. Han har nese for mål og er ikke lett for motstanderen å markere når han tar så lange løp. Sett han ved siden av Abdi/Lekven og putt Daniel høyere i banen, så tror jeg vi har en mer stabil midtbane med en gang.

Sesongen sett under ett

Rett før sesongstart hadde jeg virkelig fått troa. Vi scorte masse mål mot Kongsvinger, Stabæk og Kristiansund. Denne formen dro vi med oss inn i sesongstarten hvor vi pangåpnet med tre strake seiere og 9-2 i mål forskjell. Det var underholdene å se på, ikke bare på grunn av målene, men vi var breiale og turte å underholde. Kampen som fulgte opp var litt opp og ned, men etter Lillestrøm-kampen virket det som om vi hadde fått inn en skikkelig vinnermentalitet i laget. Vi tok med oss denne mentaliteten til Bergen hvor vi nektet Brann å ta tre poeng på hjemmebane.

Det er ikke lett å si hvorfor det har dabbet av etter dette. Etter 0-0 mot Brann så satt jeg med en følelse av at vi hadde fått drillet inn et defensivt spill som var solid. Da hadde det gått mange kamper med få baklengs, og det virket som alle kunne rollene sine ut og inn. Derfor er det ikke så lett å skjønne hvorfor vi har hatt denne dårlige sommerperioden.

Galskap

Jeg vil uansett ikke avskrive dette prosjektet til Deila. Han har vist at han kan få gutta til å spille bra fotball, men han må bli flinkere til å overføre sin egen galskap til hodene på spillerne våre. Det verste vi supportere vet er å se spillere som spiller med steinansikt uten noen form for entusiasme. Jeg savner galskapen og tennpluggene hos spillerne. Vi får håpe at Deila skjønner at det er det han virkelig må jobbe med. Å spille fotball har spillerne vist at de kan.

Vi lever i en tid av krenka. Derfor må vi fortelle deg at ikke alle Klanens medlemmer nødvendigvis er enig i meningene til skribenten, ei heller styret. Dette er ting du må ta innover deg og takle i hverdagen din.

Bli medlem i Klanen!