La meg begynne i feil ende. Det siste innlegget jeg publiserte satte blodpumpa i sving hos flere. Om Vålerenga, supporterkultur, samla tribune, fremtida.

Jeg ville male et bilde basert på opplevelser, følelser og tanker slik jeg tolker dem, av folka jeg har rundt meg. Forsøkte å binde det sammen med oppvekst og kultur, for å illustrere hvordan identitet, selvforståelse og Vålerenga går hånd i hånd for mange. Oppfordra til litt kulturrelativisme. Det skal det også handle om nå, men inngangsporten er en annen.  

Vi starter i det store. Fugleperspektivet. Ha i bakhodet at av og til må det skytes spurv med kanon for å frem et poeng. Så lander vi på Valle.  

Markedskapitalismen råder i fotballen. Det som en gang var en folkesport for å supplere et livsløp med samhold, tilhørighet og følelser, er til dels erstattet av inntektskurver, tv-tall, rigide tribunereglement, til dels tomme tribuner og sensasjonsjournalistikk. Prisen de største klubbene betaler for å kjøpe fotballspillere av hverandre har passert 1 milliard kroner. Draktsett presenteres, gjerne i tre utgaver, foran hver sesong for å sikre en jevn flyt av kunder i butikkene. Billettprisene øker konstant i omtrent alle relevante ligaer. Den mest prestisjetunge klubbturneringen ble nylig foreslått flyttet ut av lagets storstue, by og land for å øke markedsoppslutning. Reglene for hvordan en fotballsupporter skal oppføre seg, slik at det ser bra ut på tv, spiller en rolle i miljøet på stadion. Kort sagt, internasjonal fotball utvikler seg i en retning med stadig større avstand mellom sport og hverdagsmann- og kvinne. Selv om Norge ikke enda har de dimensjonene andre land lenger sør har, så kommer vi etter, sakte men sikkert. 

Som en overstimulert popkonsert som dyrker enkeltindividet, reduseres fotballens egenart, underholdning, samhold og identitet, noe man tidligere kunne ta og føle på, til en virkelighetsfjern utopi. En interessant opplysning følger. Et menneske som spiller fotball har nå markedsverdi omkring summen Norge bidrar med til humanitære formål i Syria i 2016. Det rettferdiggjøres fordi tv-avtalene er så lukrative at klubbene har råd til det, blir jeg forklart. I mens ser stadioner ut som kirkegårder mange steder. Alle skal forenes omkring 10-15 topplag i Europa. Apparatene deres dundrer på med reklame, PR-stunt, oppkjøringskamper til blodpris og treningsleir verden rundt. Men det finnes et lyspunkt. Et sted som aldri kan kjøpes for penger. Et sted som fyller meg med varme i en fotballverden som stadig blir kaldere. Fra bommen til rundkjøringa, fra stykkgodssentralen til amfi´n og litt til. I dag er dette viktigere å bevare enn noensinne. Vi har blitt en motkultur. Den eneste med virkelig gjennomslagskraft i landet, og blant de store i Skandinavia.  Det er mange grunner til det.  

Frivilligheten. I et hav av tv-pakker og tilbud, skandalejournalistikk og brylkrem, så driver en knapp håndfull folk på egenhånd Klanens Webradio, et apparat som formidler Vålerenga pøkk og ball både i video og radio, fra bredde til topp, til hvermannsen. Det er et nydelig konsept i en tid der de kommersielle tilbudene øker i pris og oppfattes av mange markant redusert i innhold og integritet. Positiv omtale fortjener også alle frivillige blogg- og skribentmiljøer rundt klubben. Aperopet. Sotahjørnet. VPN. St.Hallvards menn. De holder oss på tå hev. Løfter frem problemstillinger som må debatteres før vi smelter sammen igjen. Opplyser og deler ut fortjent ris og ros. Engasjerer seg selv og tiden sin på Vålerenga.  

Dedikasjon. Prosessen med ny daglig leder for et års tid siden var det mange som fikk en liten ansiktsrynke av, naturlig nok, kan man kanskje si. Nå som støvet har lagt seg, ser det ut som en vanskelig situasjon ble løst på en grei måte. Tilsynelatende, i alle fall. Vår mann sto i stormen når det blåste som mest. Svarte på spørsmål på alt fra blogger til riksdekkende aviser. Og det ble stilt spørsmål om kompetanse, om han var rett type, om han hadde det som skulle til, det som rører ved et menneskes integritet. Svarte ydmykt og redelig for seg. Og når han nå må vike plass for en kanon, da utvises det verdighet i møte med prosessen, kun et snaut år etter tiltredelse. Det kjennes ålreit ut, nå i ettertid i alle fall. 

I samme åndedrag skal Klanen også nevnes. Litt selvgodhet er ikke livsfarlig. Gamle Konge og vingespennene utover gjør en formidabel innsats, og beviser at ingenting er over. Ingenting er gammelt og utslitt. Traverne er på plass. Unggutta er på plass. Den middelaldrende mannen i gata er på plass. Bestemor er tilstede. Den førstefødte står i Miniklanen. Det eksisterer ingen empiri som forteller at Klanen har gått ut på dato. Det er i beste fall synsing basert på sporadiske iakttagelser fra avstand. En dybdeanalyse burde nok også involvert sportslige resultater, og hvem kommer unna publikumsnedgang i den analysen de siste 10 åra i Norge? Svært få, er det ærlige svaret. Det fører sjeldent med seg noe godt å rakke ned på andre. Ingen bør dømmes for å bortprioritere en fotballkamp når sannsynligheten for en kjip opplevelse er overhengende. Fotball er en resultatsport, og for noen er Vålerenga fotball, fotball. For andre er det en livsstil. Det er rom og plass for begge hos Klanen.  

Rakrygga Kjetil Rekdal. Tydeligheten sjøl. Han taler de skandalesøkende riksmediene midt imot, de som på død og liv skal begrave kjepphestene han m.fl. jobber kontinuerlig for, og som vi etter ferien også har fått nyte godene av i form av poeng. Tankegods som i virkeligheten er det som på sikt vil føre Norge opp og frem i fotball-verden. Ferdighetsbasert, ballbesittende og gjennombruddshissig, aggressiv og gjenvinnende fotball. Han sier det som det er, tar upopulære avgjørelser for å vise handlekraft, og inviterer til åpenhet omkring klubbens indre for å forklare. Han forstår hva som er viktige prinsipper i Vålerenga. Han trer til side for nye krefter på feltet, selv om høsten har vist at det ikke nødvendigvis er ensbetydende med en ”quick fix” i noe som allerede kanskje er ”nogen lunde fixed”. Ser for meg at Rekdal kunne fått seg jobb der han ville som hovedtrener, innenfor rimelighetens grenser. Rekdal elsker Vålerenga. Det samme gjør Stig-Ove og Tor-Olav og mange, mange flere.   

Spillerne. Det har vært mye utskiftninger i klubben vår de siste åra, men noen står fast. Gutta er jordnære. Det må de være. Det er enkelte som ikke har vært det. Som kanskje hadde hatt en annen status med en annen innstilling. Som nå virrer rundt i ingenmannsland karrieremessig. Men Herman fra Hokksund. Daniel og Ghayas fra Groruddalen, Christian fra Vestlandet og Simen fra Sørlandet, disse gutta tar det piano hva angår høy sigarføring. De sponser bussturen til bortekampen for fansen. De setter seg med supporterne fra tid til annen. De slår av en prat. De svarer ikke i standardfaser i Dagsavisens fotballsnakkis, men taler på en måte som vi kjenner oss igjen i. Det gjør ingenting for min del at fotballspillere kjører rundt i fine biler og hauses opp litt. Det er en del av fotballen og det å være stjerne. Toneangivende spillere skal settes pris på. Men det finnes en grense, og den trår sjeldent St.Hallvards menn over i disse dager. Slik har det ikke alltid vært, vel og merke.  

Supportermiljøet. Grunnmuren. Min mening er at supportere skal være tilstede på stadion. En stadion som ligger i nedfallsområdet klubben tilhører. Fylt av mennesker med oppriktig engasjement for både det sportslige og utenomsportslige. Dette er viktig. Vi har en enestående mulighet til å være en drivende kraft i prosessen med å avmodernisere fotballen, en prosess som vi allerede har vært en del av lenge. Mer lidenskapelig enn alle grupperinger vi kan sammenligne oss med. Antallet varierer, det er vi enige om, og vi er enige om at det bør fikses på. Men vi er med. Alltid tilstede. Gjennom elendige resultater. På randen av konkurs. Gjennom nedrykk og opprykk. Gjennom seriegull og cupgull, til bunnstrid. Vi mønstrer alltid fler enn motstanderen, og høres bedre enn hjemmefansen borte. Nå kommer også den sportslige suksessen, og setene på vår arena igjen vil fylles av avstandspublikumeren som trenger nær en forsikring om seier for å stille opp. Når vi en gang fyller slottet (som ligger på Valle) uke inn og uke ut. Da er det tid. Tid for å kreve vår plass. At den moderne fotballen skal utvikles på bakgrunn av supporternes preferanser, først og fremst. Gjennom oppmøte på stadion, gjennom kort vei til laget og apparatet, gjennom eierskap og gjensidig respekt. Så kan sofatilskueren få sine øyeblikk, selvfølgelig, men ikke på bekostning av de som skaper den lyden tv-skjermen fremhever. Sangen, ropene, stemningen, det visuelle ved feiring, tifoene, identitetsbærerne. Det er det fotball egentlig handler om, deltakelse, identitet, stolthet, tilhørighet og entusiasme. Det er det vi må forenes omkring. Det er det som må være målet. Det er nå vi må opp i ringa!  

Så. Dersom det er slik at noen mener at murene er høye for tiden, så går det an å tenke seg at kampen nå handler om noe større. Winter is coming, er det noen som sier. Da må vi sko oss deretter. Det bør være vi som går foran, viser vei, slik vi har gjort i supporterlandskapet alltid. Syng deg hes! Hes for Vålerenga. For fotballen.