Vålerenga IF – Lillestrøm SK (1-0) Dato: 26.Mai 2018 

Når sola skinner over Enga, da vil det garanterte bli fest!

Da får du valuta for penga, for vi vil alltid værra best!

Det er klart at denne sangen kommer på lett repeterende nynning i det jeg kommer opp fra T-banestasjonen på Helsfyr denne lørdagen. I hjemmel av at mai teknisk sett er en vårmåned er det mest korrekt å si at det er vår. Men med blå himmel, stekende sol og nesten 30 varmegrader er det likevel fullt lov å si at det er sommer. Den hete asfalten på Grenseveien opp mot Valle styrker den effektive temperaturen. Siste eksamen var fredagen før og sommerferien skal starte på best mulig måte. Mitt elskede Vålerenga skal ta imot Lillestrøm, første gang på den nye stadion. Stort!

Selv om sponsoren fikk rettighetene til det offisielle navnet vil Intility Arena alltid, for meg, være Vålerengastadion. Verdens mektigste fotballscene. I det jeg svinger til høyre inn på Innspurten, som ironisk nok er navnet på gaten som utgjør den siste innspurten før stadion, tekster jeg min trofaste ”matchmakker”. Det er min kompis fra førstegangstjenesten, Marius Holsve. Han har blitt fast følgesvenn på kamper. Som vanlig er jeg sen til oppmøtetidspunktet vi ble enig om. Det har dessverre utviklet seg til å bli en uvane på kampdager. Det er derfor heller ikke første gang at jeg sender han denne tekstmeldingen: ”Marius, hva skal du gjøre nå?”. Som alltid får jeg svaret først i det jeg rusler inn på puben ”Øst” som ligger rett utenfor stadion.

Siden arenaen utgjør første sted på flere tiår der VIF spiller sine hjemmekamper på østsiden av byen, syntes jeg puben har et ganske passende navn. Etter ett par sekunder ser jeg Marius. Der står han med sitt avgitte svar. En kald øl. Jeg lurer fortsatt på når han skal stoppe denne premieringen av mine forsentkommelser. Nemlig å kjøpe øl for meg, så jeg selv slipper å stå i kø. Vel, den tid, den sorg!

Vi mangler den siste av ”De tre musketerer” som pleier å dra på kamp. Jeg har etterhvert blitt kjent med Marius sin kompis Preben. Han er idag et offer for familiekonfirmasjon. Han får være med oss i spirit! Nå skal alt av atmosfære før kamp bare absorberes i nytelse. I dag skal man få betalt for å være erkefan av et dårlig lag, tenker jeg. Marius sier først at han bare har vært der en femten minutters tid og ventet på meg. Jeg mistenker vel inne i samtalen at han har nok vært der litt lengre enn som så. Jeg bare smiler. Det er lov å være litt brisen idag, tenker jeg.

Jeg stiller meg i kø for runde nummer to. Jeg legger merke til at det begynner å bli merkbart flere folk her nå. Inne på stadion hører jeg at noen i Klanen setter i gang syngingen, nesten en time før kampstart. Det er umulig å ta feil av hvilken sang det er og jeg begynner smått å ta del i den selv, ”tramp, tramp, tra...UNNSKYLD, MÅ FORBI!”. Jeg skvetter til. Det er en pubansatt som skynder seg gjennom køen. Med seg triller han verdifull bagasje. En øltønne. Mannen ved siden av meg sier tørt: ”det der min venn, det der er en ekte hverdagshelt”. Vålerengahumoren, beste humoren som finnes! Selv om det er en gledens dag må ikke alvoret undervurderes. Dette er fortsatt Enga mot fugla, Bohemen mot kanari, hovedstaden mot en stasjon man passerer på vei til Gardemoen.

Personlig sørger jeg alltid for å ta flytoget som ikke stopper på Lillestrøm. Kjell Grønningen, medstifter i Klanen, beskriver oppgjøret best: ”Dette er ikke et derby, det er et hatoppgjør!” Etterhvert er vi inne på stadion sammen med Klanen. På andre siden står Kanarifansen. Ingen av partene kan gjøre opp på fotballbanen. Det er spillernes jobb. Bak det ene målet gjør vi derimot alt vi kan for å vinne på tribunen. Verdens viktigste kamp er i gang.

Som alltid er også denne utgaven av hatoppgjøret preget av de typiske kontrastene. Fansen leverer tribunekultur i verdensklasse. På banen er fotballnivået ekstremt lavt. Det er dårligere enn normal standard som egentlig sier sitt. Elendig! Likevel er frykten for å tape disse kampene større enn ønsket om å vinne. Jeg kan derfor akseptere et uavgjort, men er forsonlig med en tidlig død dersom det blir tap.

Mot slutten av kampen gjør jeg meg derfor klar til akseptere det faktum at det går mot 0-0. Jeg øyner ikke muligheten for at noen av lagene scorer. På slutten kommer Bård Finne innpå banen. Bergenseren med tidligere opphold i Bundesliga-klubben FC Köln er Vålerengatrener Ronny Deilas siste våpen.

På overtid får vi et frispark. Det ser ut som at det blir Finne som skal ta det. Jeg har aldri kjøpt en offisiell Vålerengadrakt. Jeg har nemlig for lenge siden innsett at jeg sannsynligvis aldri kommer til å spille en offisiell Vålerengakamp uansett. Jeg føler at det er en rimelig vurdering og holder meg derfor til skjerf. Likevel truer jeg nå i solvarmen med å bryte vanen. ”Scorer Finne nå kjøper jeg drakta hans” sier jeg halvhøyt. Jeg får halvnervøs latter i respons. At en Vålerengaspiller scorer på et frispark liksom. Jeg har lagt inn verdens sikreste veddemål. Skuddet avfyres!

I det magiske sekundet som bare et skudd fra et frispark kan fremkalle går ballen over muren. Plasseringen er nesten perfekt. Nesten. Første stolpeskudd i kampen kommer på overtid. Så nære. Da blir det uavgjort, tenker jeg. 0-0, bare tull... men nå jeg tar det imot med åpne armer. Tap er bare for smertelig. Særlig er uavgjort greit etter at hjemmelaget slipper til tidenes kontringsmulighet for bortelaget rett etter frisparket til Finne. Lillestrøms Ifeanyi Mathew kommer seg på hjørnet av sekstenmeteren. Med seg har han to medspillere som har klar bane mot mål. Det er åpenbart at han bør sentre. Heldigvis for meg har nigerianeren ambisjoner om Premier League og videre proffspill. Han velger derfor å skyte selv.

Han bommer. Dumt av han, helt avgjørende for meg! Så skjer det. Ut av ingenting. Et realt blindskudd fra midtbanen får ballen til å lande midt inni seksten. Der er bergenseren. Som ”The fox in the box” drar han med seg kula og fyrer av. På TV er Kjetil Rekdal i ferd med konkludere kampen. Ballen går inn. Bård Finne har scoret Vålerengas viktigste mål dette tiåret. Et mål så viktige at mitt vokabular dessverre ikke strekker til for å beskrive øyeblikket. Jeg tar derfor i bruk en av Klanens mange herlige hymner. Som medlem føler jeg at dette er berettiget.

En stolthet, for stor til å beskrive.

En kjærlighet du aldri vil forstå.

For oss er dette selve livet.

Vålerenga, vårt lag i kongeblå

For første gang drar jeg på Øst, også etter kamp. Det blir fuktig. Alle som er glad i Vålerenga er fult klar over at slike øyeblikk forekommer ekstremt sjeldent. Vi er innforstått med at dette må vi nyte mens vi kan.

Kampsammendrag ser du her.

Da jeg kommer hjem er jeg sliten. I leiligheten er mange av vennene mine samlet for å se en annen kamp på TV. Det er visst finale i noe som heter Champions League. Skal visstnok være en stor turnering ute i Europa. Jeg ler litt for meg selv og går inn i dusjen. En cocktail av svette, dels fra varmen og dels fra spenningen, må vekk. Når jeg kommer ut igjen setter jeg meg med de andre og ser at waliseren Gareth Bale scorer et av turneringens beste mål igjennom tidene. Brassespark i en finale. Et øyeblikk jeg normalt ville beundre, men denne kvelden enser jeg det ikke en gang.

I livet er fotball det viktigste av alt det uviktige. Og det viktigste av alt er at Vålerenga slår Lillestrøm. Jeg kjøper ikke trøya til Finne siden veddemålet gjaldt kun om han scoret på frisparket. Siden han ikke gjorde det, blir det ingen ny VIF-trøye på meg den sommeren. Det er derfor skjebnens ironi at han i det omvendte oppgjøret på Åråsen den kommende høsten skal få en ny sjanse i akkurat samme posisjon. Igjen kommer jeg med det samme løfte. Verdens mest sikre veddemål. Men denne gangen blir det mål. Den kampen ender også 1-0. Lillestrømdødaren Bård Finne! Jeg ender derfor til slutt med å kjøpe drakta. Ikke mer enn 900kr koster det å kjøpe offisiell drakt med ”Finne” trykket på. Senere er jeg i Barcelona og kjøper offisiell drakt med ”Messi” på. Det koster 500...

Vel vel, et løfte er et løfte.

Link til sammendrag av den andre kampen

----

Redaksjonen i Klanen.no oser av lykke når vi får tilsendt bidrag som dette. Har du noe på hjertet, t pennen fatt og send til webpublisering@klanen.no så er det store muligheter for å lese seg selv på Klanens sider.     

Vi lever i en tid av krenka. Derfor må vi fortelle deg at ikke alle Klanens medlemmer nødvendigvis er enig i meningene til skribenten, ei heller styret. Dette er ting du må ta innover deg og takle i hverdagen din.

Bli medlem i Klanen!