Det helt utenkelige skjedde for en knapp ukes tid siden. Jeg grua meg til matchen på Åråsen i morra.

Det pleier ikke være sånn. Det pleier å være breialt snakk om "årets tre sikreste poeng" og ikke minst fokus på festen rundt.

På mandag satt jeg å tenkte på at vi møter foreløpig toppscorer, at vi ikke vet om vår viktigste brikke i forsvaret er klar for match og at siste kampen ikke var god nok til å slå et Lillestrøm med en god dag. At spillerne måtte heve seg noen hakk. Alt dette ispedd en bitteliten uro knytta til om det skulle skje noe som fremprovoserte tomme tribuner framover. Rastløs uro er kanskje den beste beskrivelsen.
 
Herregud så slitsomt det kan være å være fotballsupporter innimellom. Magesår av den minste lille ting og en slags ekstern bipolar lidelse, forårsaka av ting utafor kroppen din, men definitivt inni huet ditt. På samme måte som en fjortenåring kan få benner'n i tide å utide, kan angsten komme sigende for en supporter.
 
Men før eller siden snur det, og det skjedde i dag. Vi skal til Åråsen i morra. Vi skal dit på en lørdag. Bussene fylles opp. Stemninga blir stadig bedre på hjemmekamp. Det er bare å nyte en iskald pils, grøsse litt over den verste diskoen til "DJ superDJ" og trøkke til på tribunen. Og det kommer til å bli fett. Jeg har trua på seier, men jeg er helt bombesikker på en kul opplevelse på stadion. Det var ikke finspillet eller at alle var så sikre på seier som gjorde kampen mot Start til en hyggelig affære. Det var at tribunen skapte trøkk, liv og humor uavhengig av om Vålerenga scora eller slapp seg litt nedpå. Det skal gjentas i morra og du kommer til å ergre deg grønn hvis du må nøye deg med å høre om det i ettertid.
 
Alle mann til Åråsen!
 
-Erling