Tylikrysset savner passion fra spillerne og mener at de trenger oss mer nå enn på lang tid. Nå må vi alle steppe opp! 

Det spørs litt hvordan du ser på det. Kjenner mange som er opptatt av Enga, men bare når det går sånn passe og det er tid nok. De er høylytte når de stiller opp. Bastante, men ikke forståsegpåere. Kjenner andre som bruker mesteparten av sin fritid på Kongeblått. Går på arrangementer, tilstelninger, treninger og møter i regi av klubben og Klanen. De er blinde på kjærlighet, og snakker gjerne lavmælt og oppgitt om uflaks etter tap. Vet om noen som går med hodet bøyd i det stille, stikker seg aldri frem. Før Enga speller. Da står de taktfast og synger av full hals. Lever seg inn i det og får utløp. Vet om andre som alltid mener noe. Blir fort utålmodig. Frustrasjonen formulerer ugjennomtenkte setninger. Til felles har de at alle vil det beste for Enga, men uttrykker det på helt ulike måter. Det er fint, det.

Klanen har aldri frykta en tøff tone seg mellom, så vidt meg bekjent. Som flere har antyda i det siste, er det kanskje nettopp det som er nødvendig nå, grave litt i hva som eksisterer av meninger for å finne veien ut av dette styrket, sammen. Spillere som supportere. De fleste av oss er lidenskapelig når det kommer til Oslos stolthet. Holder med klubben i tykt og tynt. Får vondt når vi ligger nede. Folk må få lov til å skrike og hoie litt nå. Veive med arma. Det må vi vise takhøyde for. Det er ikke utakknemlighet. Det er smerte. Slik som mennesker instinktivt helst vil løse for å slippe.

Jeg mener noe. Vil løse noe. Er hovedsakelig opptatt av at klubben skal stå for noe langsiktig, noe gjenkjennbart og positivt sportslig. En x-faktor som kjennetegner oss, først og fremst. Og det er vi på vei til, selv om det er på det mørkeste akkurat nå. Kjetil Rekdal er mannen som gjør disse trekkene med legitimitet, fortsatt. Han puster Enga. Han kom hjem til et luftslott. I en klubb han trodde han kjente som sin egen baklomme, men som hadde skifta ansikt siden. På forsommeren i fjor trodde de fleste av oss at det skulle snu. Også I, før vi alle landa godt og grundig på høsten. I den prosessen forsvant også et par spillere som ikke tok stega. Det snakkes en del om de nå. Jeg skjønner godt hvorfor de forsvant. OK at de presterer i Brann, et lag som har like mye karisma som en operasjonssal. De fleste fotballspillere kan løpe fra side til side, og det er det de gjør mest av i Brann. Også får de inn en ball på corner eller frispark. Selvfølgelig ser det ikke slik ut mot oss – da fremstår bergenserne som juleaften og nyttårs på en gang.

Men vi vet alle sannheten her. Vi har sett nok et mesterskap der det å forsvare seg til seier holdt. Det er ikke årsaken til at jeg ser på fotball. Går på Ullevål. Jeg har bevisst unngått å se kampene til Portugal, fordi det er mer underholdende å se maling tørke. Det samme gjelder Brann, Manchester United m.fl i år. Sett en del West-Ham, for eksempel. Og Dortmund, da. Synes de står for en uredd og energisk tilnærming til fotball som tør å skape nye helter. Og det gjør også Rekdal, selv om det ender med tap alt for ofte. Ikke misforstå. Jeg mener spillera først og fremst har et ansvar her, må brette opp erma. Ikke stå å le sammen med motspillere etter 4-1 tap. Vise ektefølt engasjement. Mèn hva du vil, men jeg tror alle – uansett hva du mener om fyren – følte noe for Ronaldo i det han innså at han må av EM-finalen. Du så hva det betydde for ham. Uten forøvrig sammenligning. Men illustrativt. Det er dèt vi må få inn. Ispedd det vi allerede har av fotballfilosofi.  

X-faktoren, altså. Iskrigera våre har mer av den. Hockeyen går på mange måter gjennom samme prosess som fotballen. De nedskalerer. Det hentes unge spellere fra mindre klubber i nærområdet, og importene er gjerne skandinaver på utgått kontrakt. Begge skal inn i nye storstuer. Men de har oftere noe som det er lenge sida jeg har sett hos fotballgutta nå, inkludert I sjøl. Det dyriske instinktet. Råskapen. På isen sender de pøkken langs planken og stuper etter. Får en på tryne. Evner å reise seg. Indrejustis hvis noen jukser. Setter fokus på problemet, åpent og ubarmhjertig. Henger litt ut til tørk hvis det er nødvendig for å gå skikkelig i seg sjøl. Bare ser at det mangler i fotballgruppa. Pelle sa det vel også, med så mange ord. Du kan mene hva du vil om Shampo, men mannen stirrer faen i hvitøyet hver gang han mener det er nødvendig. Vi må ha litt av det nå. Vi må kreve det fra sidelinja.

Nå som prøvelsen er størst er negativiteten også størst, men vi har også tidenes mulighet til å skape de virkelig store øyeblikkene. Se hva vi betyr for laget på banen. Selv smeltes sammen på tribuna, og. Snakke om det i fremtida. Ta det med videre tilbake til østkanten. De dagene da Klanen var med å snudde det for Enga. Re-starten. Det innebærer å forstå at folk reagerer ulikt, og lar frustrasjon være frustrasjon. Holde oss for gode til ”I told you so”. Drite i å peke på hverandre. Bære litt med. Tillate utløp for irritasjon. Så lenge det ikke er drittkasting mot de som skal gjøre jobben underveis i kampen. Det er lavmål. Det er ikke støtte.

Nå har vi Sogndal, Start, Molde og S08 i de fire neste. Nå er det alt som betyr noe. Jeg tar turen til alle samma. Familiemiddagene må vente. Så teller vi opp etter det. For Enga har ikke hatt større behov for oss på et tiår. Og da stiller jeg opp. Hører på meningene dine, leser de på facebook og forum, og sier at jeg er uenig. Håper i det stille at Trøim og resten ikke lar seg rive med for å spille stolleken med avstempla og utgåtte trenere som sikler på Enga. For vi har Rekdal. I var sjef. Og I kan bli det igjen. I Enga. Super-Enga!