www.klanen.no
Forsiden

Hockey
Basket
(brev)Sprekken
Am. fotball
Fotball
VIF
Sjappa

Kontakt Klanen
Medlemsinfo
EngaTIFO

Turinfo
Klansropet
Reiseklubben

Om Klanen
Tattoo

Ullevaal
Vi mimrer...
Bohemen

Bardisken
Aktiviteter
Fanziner
(brev)Sprekken
Nybegynner
 
Av: Klans jente

Min Første Fotballkamp

Søndag dro jeg på min første fotballkamp og jeg ble frelst. Dette at jeg ikke har kommet meg på fotballkamp har irritert meg i lengre tid. Jeg har etterhvert insett at ingen mann kommer til å ta meg med på kamp, min far gjorde det ikke, og hva ekser og andre mannlige bekjente anngår, så har det bare ikke skjedd. Da får jeg heller bare prøve å få med meg en eller annen sjel på kamp. Det er dagen før seriestart og etter en uke med diverse ringerunder og SMS til omtrent samtlige venner og bekjente i Oslo, og avslag fra alle sammen, så er det bare en ting å gjøre, ta saken i egne hender å gå på kamp alene. Jeg skulle på seriestart, koste hva det koste ville.

Vel oppe på Ullevaal, etter noen runder rundt stadion, finner jeg omsider billettsalget, jeg kjøper min bilett, og kommer meg inn på tribunen, behøvelig plassert blandt to store skumle menn. Det nærmeste jeg tidligere har kommet tribunen på Ullevaal var den gang da jeg var på konsulentoppdrap hos Skrivervik Data, men klarte aldri å komme meg inn i varmen den gang heller.

Uansett, jeg er på tribunen, jeg kjenner lukta av gressmatta, jeg føler stemningen på kroppen, det kiler i magan og jeg gleder meg til kampstart. Jeg kaprer til meg Klansropet av en klansmann, så har jeg litt lesestoff de neste 30 minuttene før kampen begynner. Noen minutter før kampstart forstår jeg at jeg sitter på feil sted. Helt feil sted. Jeg er riktignok ikke på bortesupportenes tribune, men til tider føles det nesten slik. Hele gjengen rundt meg sitter nede hele kampen igjennom. De reiser seg ikke engang for å synge under nasjonalsangen! Bare under pausen er de oppreiste. Det er jo en katastrofe! Det er på Vestbredden jeg bør være, det er der jeg hører til.

TIFO arrangementet før start er jo bare genialt. Jeg blir fasinert og kilingen i magen blir bare verre og verre. Jeg kjenner primalinnstinktene i meg vokser. Forventningene er store. Omsider går fløyta og kampen er i gang. Jeg følger nøye med på kampen, til tider er den riktignok kjedelig, men når Bodø/Glimt får et mål detter det sammen inni meg og jeg begynner å be til høyere makter. -Guuuuuud, dette er min første fotballkamp, ikke la dem tape, værsåsnill, jegloveråværesnill, værsåsniiiill! Når Valerenga får et mål er det en befrielse (og treigingene rundt meg reiser seg endelig, men de synger fremdeles ikke). Resten av kampen sitter jeg ytterst på stolen, på nåler. Mot slutten av kampen, opptar stemmningen seg betraktelig, men dog, ingen flere mål.

Jeg går hjem med en uro i kroppen. Jeg har lyst til å rope, hoppe opp og ned, spytte på motstanderne og drikke øl. Det tar en stund før jeg forstår hva det er (øltørsten er forståelig, den er der jo med ujevne mellomrom uansett). Det er forelskelse, en forelskelse i Vålerenga og gutta på matta. Suget i magen blir bare større. Jeg måååååå på neste kamp! Men da skal jeg faens hakke steike meg ikke stå på feil plass. Jeg har endelig funnet meningen med livet. Jeg innser at her er det bare en ting å gjøre. Det er å melde seg inn i Klanen, anskaffe sesongkort og en lagtrøye.

Jeg prater med min kjære mor i telefonen. De viktige ting her i livet bør diskuteres med henne.
-Mamma, jeg har vært på fotballkamp, og nå melder jeg meg inn i Klanen!
-Er ikke de litt rølpete da?
-Sikkert inniellom, ellers så er de nok så snille så, noen drikker bare litt mye øl innimellom
-Jaja, men det forstår jeg jo, taper man, må man jo trøste seg litt. Vinner man, så må man jo feire.
-Ja, ikke sant?
-Det høres fint ut det jenta mi, du får sikkert utvidet dine horisonter og din bekjentskapskrets.
Mamma er ganske kul hun ser du.

Jeg får ikke sove resten av natta, jeg tenker bare fotball, jeg leser Klansropet en gang til, men jeg blir ikke mindre søvnig av den grunn. Neste morra, en vidunderlig blåmandag, bærer det rett avgårde til sjappa, slik at jeg kan få de rekvisitta jeg trenger for å ordne opp i livet mitt.
-Har dere flere sesongkort? (jeg krysser fingrene og håper på det beste).
-Joda, det har vi, hvor vil du ha plass? (takk, takk, takk, tenker jeg)
-Der de synger!
Mer kresen er jeg ikke og jeg får det jeg vil ha. Så nå er jeg blitt Klanskvinne og jeg er så klar, så klar til neste kamp.

Glem gutter (bortsett fra de på den grønne matta), glem min begredelige økonomi, glem at vennene mine ikke liker fotball (det er jo bare å skaffe seg fler venner), glem (blablabla), glem alt. ALT. Det er bare en ting som teller, og det er Vålerenga. Jeg har funnet min plass i livet. Jeg er blitt Vålerenga Patriot!

Denne sommeren blir guddommelig. Det blir seire, det blir tap, det blir uavgjort, det blir latter og tårer. Det blir følelser på ekstreme nivåer. Det banker hardt i hjertet, jeg er varm i kinna, blodet koker inni meg. Jeg er nyforelska i Vålerenga. Jeg vet at dette er en kjærlighet som varer livet ut. Som nyforelsket driter jeg i VIF-ledelsen og rotet, jeg driter i økonomiske problemer, dårlig markedsføring, medgangssupportere og alt det der. Jeg har funnet noe nytt, og jeg liker det.

Ære Være Vålerenga, mitt hjerte banker for deg!

Publisert Torsdag 4. Juli 2002

 
Tips noen om dette:
Ditt navn: Din epost-adresse:
Mottakers epost-adresse:

 
© 1991-2003 Klanen