[an error occurred while processing this directive] Klanen - Kontakte Klanen
 www.klanen.no
Forsiden

Hockey
Basket
(brev)Sprekken
Am. fotball
Fotball
VIF
Sjappa

Kontakt Klanen
Medlemsinfo
EngaTIFO

Turinfo
Klansropet
Reiseklubben

Om Klanen
Tattoo

Ullevaal
Vi mimrer...
Bohemen

Bardisken
Aktiviteter
Fanziner
[an error occurred while processing this directive] Kontakte Klanen
Kapittel 1
 
  • 3000 ÅR TILBAKE
  • FRA DE GODE GAMLE DAGER...
  • DENGANG FOLK BLE STEINET FOR Å SPILLE FOTBALL!


  • 3000 ÅR TILBAKE

    Bydelen Vålerengen har sitt navn etter den gamle gård Våler, som lå der hvor Vålerengen Kirke og prestegård står idag. Navnet Våler skriver seg opprinnelig fra ordene valr og vin som betyr "brannrydning" og mark, og kan antaglig tidfestes til århundrene rundt 500e. kr. Men den vakre beliggenhet som denne gården må ha hatt med utsikt mot fjorden og åsene rundt har ganske sikkert fristet folk fra enda eldre tider til å slå seg ned for å drive jordbruk. Redaktøren av dette jubileumsskrift fant omkring 1910/12, da parkvesenet gjorde i stand parken ned mot Opplandsgaten første gang, en meget fint tilslipt steinøks med skafthull. Slike økser dateres ca. 3000 år tilbake i tiden. At finneren i sin uforstand hev øksen vekk i nærheten, er en ennen sak. Men kanskje dukker den opp igjen en gang i fremtiden.

    I vikingtiden var gården Våler i et hvert fall kjent. Den het da Vollin. Her fant bl. a. noen kamper mellom kong Sverres birkebeinere og motparten, baglerne. Et minne om dette ble funnet i mai 1958 i Vålerenggt. 20 hvor et rustent vikingsverd kom for dagen.

    Gjennom hele den katolske tidsperiode i vårt land hørte gården Vollin til kirkens gods. Den lå der hvor Vålerengens prestegård i dag ligger,- og kom først omkring 1800 over på private hender. I 1863 ble o.r.sakfører Carl Christian Salomonsen eier, og han stykket mesteparten av gårdens marker ut til bebyggelse. Dermed kom det fart i husbyggingen på Vålerengen, mest av billige små trebyggninger med tilhørende haveflekk. Etter byutvidelsen i 1878, da Vålerengen ble en del av Christiania by, tok murhusbyggingen til for alvor - og det er fra denne tid man har de fleste av bydelens større bolighus.

    Idag står Vålerengen foran sanerings-spøkelset. Mange vil beklage en slik utvikling, andre ser det som en fordel. Men hva som en skjer - et særpreget byområde blir under alle omstendigheter borte, og en patriotisk befolkning oppslukt og utslettet av tidens moderne "bo-maskiner" - hvor orginalitet ikke vil bli tålt. Det vil i et hvert fall være synd. Byen Oslo trenger patriotisme - det står fast, og av den har Vålerengen i dag heldigvis mye i behold!

    FRA DE GODE GAMLE DAGER...

    Vålerengen - bydelen som faktisk til nå har ligget isolert mot øst i hovedstaden - har som før nevnt vært bebodd i århundreder. Det sentrale punkt var Galgeberget hvor byens forbrytere ble hengt, lemlestet eller stillet ut til spot og skam for befolkningen. Ide siste to, tre århundreder har det det stått en - eller - toetasjers trehus, som i vår tid har veket plassen for moderne, romslig bebyggelse.

    Forandringen fra de trange, kronglete smug hvor husene lå tett opp i hverandre - tilfeldig plassert uten tanke på system - kan på et vis sammenlignes med endringen i mentalitet, livsvilkår og fritidsbeskjeftigelse som har funnet sted opp til våre dager.

    Igamle dager tjente steile, utvendige trapper som oppgang til leilighetene, som var overfylt av beboere. Overalt myldret det av fillete unger, og selv de aller minste lå og rotet i smugene. Når kvelden kom strømmet mannfolkene hjem fra sitt arbeide. Det var gjerne bryggesjauere, kjørekarer, gråsteinmurere, teglverksfolk, arbeider ved Kværner Brug osv. som utgjorde hovedmassen av den voksne mannlige befolkning. Belysningen var som rimelig kunne være primitiv - en osende tranlykt hist og her. Noe særlig plaget av lensmannen var man ikke på den tiden - og det ble derfor regnet for alt annet enn trygt å begi seg gjennom Vålerengen etter at det var blitt mørkt.

    Inntil århundreskiftet gjenntok den gamle leksen seg: når det hadde vært lønningsdag og arbeiderne bega seg hjem med flasken stikkende opp av lommen, da var de ikke gode å komme ut for. Politiets protokoller fra de dager kan fortelle atskillig om slagsmål og overfall. Om dagen og ettermiddagen var det ungdommen som rådde grunnen. Da var det lek og leven - og ofte slagsmål med fremmede gutter, særlig de fra øvre Vålerengen. Valplassen ble som regel Etterstad - den åpne deilige sletta, som nå er en saga blott etter at dens herligheter er bebygget med boligblokker og glidd inn i byen Oslo så å si som en egen bydel.

    Idenne tiden sier det seg selv at de store, sterke guttene måtte bli de rene"høvdinger" når de skulle føre sine mannskaper til dyst mot " fremmede elementer". I 1870-80 årene hørte man bl. a. meget om en kar ved navn Fridtjof Johansen, med tilnavnet "Lusken". Et særkjenne ved Vålerengen og dens innbyggere har jo alltid vært deres forkjærlighet for oppnavn. Gjennom tidene er det en utrolig masse av riktig saftige og karakteristiske tilnavn som vil passere revy for dem som måtte interessere seg for det. Men tilbake til den nevnte Fridjof Johansen. Han var en kjekk gutt som bl.a. lærte atskillige av Vålerengens unge å svømme. Dettte var på ingen måte vanlig i de dager. Denne gutten var i det hele tatt noe av en foregangsmann når det gjaldt å vekke vålerengguttenes interesse for edlere mål enn bare det å bruke nevene. I 1875 da han bare var 18 år gammel fikk Johansen i stand kappsvømminger nede ved Tyveholmsutstikkeren - noe som vakte oppsikt hos datidens pedagoger.

    Men, kom det fremmede elementer fra Kampen eller Ekeberg inn på vålerenguttenes enemerker, utartet det seg ofte til "slag" langs "grensen". Etter alle kunstens regler måtte "nasjonen" forsvares med tilgjengelige midler. De største krigsskueplassene var dalsenkingen ved Jordal, hvor den store idrettsplassen og Jordal Amfi nå ligger, samt jernbanens skjæringer ned mot Loelven. Jordalens Teglverk ble meget nyttig under stridighetene, da det egnet seg ypperlig som dekkning for begge parter og dessuten var velutstyrt med ammunisjon - som for trinnsvis besto av mursteinbiter. Terrenget rundt om ga jo også anledning til en viss utviklet krigsstrategi. Men det kom jo av og til i stand fredsforhandlinger som førte til at de forente krefter bekriget "røverstatene" Ekeberg og Rodeløkken. Da antok kampene så store dimensjoner at de stedlige politimyndigheter sto helt maktesløse. Ofte hendte det at politiet måtte la sin voldgiftsdomstol sørge for en fredelig slutt på stridighetene, som ikke var helt uten fare for impliserte og delvis også for utenforstående.

    Når kampene stilnet av, ble det fredelig på Vålerengen, hvis man da ser bort fra de innbyrdes oppgjør guttene imellom. Da ble Etterstadsletta et yndet oppholdsted for bydelens unge og eldre. Underholdningen ble kortspill. Det var ingen sjeldenhet å finne opptil 60 kortlag à 5 mann ivrig opptatt med den populære "sveis". Familier dro på landtur hit og brakte med seg nistekurver for å kose seg ute i friluft. Nå er den borte - sletta - strøket ut av bykartet som den åpne " lunge" den fortsatt burde vært.

    Hadde ikke de fattige arbeiderguttene noe annet å ta seg til - kan man jo så spørre. Jo, det var liv på annen måte også. Kjelkeaking og bruk av tønnestaver gikk vinterstider inn som en del av "moroa". Enkelte vil ennå huske gamle kjøpmann Julius Aarnæs, som kjøpte bydelens første "veltepetter" - en av disse merkelige syklene med det uhyggelige store forhjulet. Guttene slåss om å få dytte Aarnæs opp til Etterstadtoppen, hvorfra han alltid skulle starte - og belønningen var gjerne en pose sukkertøy. Mange fikk også låne sykkelen, men det førte til diverse arm - og benbrudd på grunn av den store farten nedover - og det ble derfor etter hvert slutt på den morskapen. Om vinteren var Loelven guttenes paradis, bl.a. med seiling på isflak nedover strykene. Og dukkertene i det iskalde vannet ble en erfaring for de fleste. Som badeparadis var Loelven i bruk fra tidlig isløsning til langt ut på høsten.

    På Kværner Brug opprettet brukseier Onsum i 1958 en skole, som ble distriktets første. Her ble det bl.a. undervist i eksersis - med tregeværer; sikkert etter mønster fra de bergenske buekorps. Onsum satte skolen i gang for egne midler og drev den utmerket for sine bruksarbeideres barn inntil Christiania Almenskolevæsen overtok dens virksomhet i 1878, da Vålerengen ble innlemmet i byen. Den hadde inntil da tilhørt Aker. Onsum forfektet leveregler som har sin fulle gyldighet den dag i dag. "Man må dra omsorg for de sanitæreforhold: Friske gymnastiske øvelser er her nødvendig. Kunne man innføre skiløping ville det ikke bare bety legemsøvelser, men også mye frisk luft og "oppdagelse" av naturen. Skiløping er mer en noe annet egnet til å ha innflytelse på menneskets helbred, velbefinnende, åndelige utvikling og alminnelige foredling" - skrev denne pionér for hundre år siden. Han var da også en av de mest oppofrende brukseiere som byens østkant har hatt. Vålerengens ungdom glemte ham ikke - de var jo barna til hans arbeidere. Han ansatte sin sønn Ivar Onsum som lærer i skiløping ved bruksskolen. Den egentlige skolemester der, hvis navn var Bjuge, fikk ofte oppfordring om å ta barna ut på landtur. Hovedbanens og Kongsvingerbanens direksjoner ga hvert år gratis reise for utflukt til Eidsvoll.

    Som følge av de nevnte impulser ble det drevet litt skiløping utover i 1860 - 70 årene, men så overvettes meget var det sikkert ikke. Skienes anvendelse var nokså innskrenket den gang, da man som kjent ikke hadde bakbindinger. Bare en enkelt skistav uten trinse ble benyttet.

    Når vannene frøs til kom imidlertid skøytene frem, og dem var det mange av. Dammer og tjern eide et yrende liv, selv om skøytekunsten heller ikke lå særlig høyt. Dette tross noen av landets fremste skøyteløpere bodde på Vålerengen.

    Kjelkene man brukte i den tid kaltes "slådder". De var korte og brede, med jernskodde meier. Robuste og solide var disse farekostene, men slikt noe måtte jo til når Ryenbergene var akebakken. Svingene der i gamle dager var ikke til å spøke med! Disse kjelkene ble styrt med hælene, for styrestangen var ennå ikke kommet i bruk.

    Aketurene fra Etterstadtoppen var kanskje de lengste. Turen derfra sluttet ikke før kjelkene stoppet i "Grønningen" - ved et par smådammer som lå nede på Sørenga. Ofte ble langsleder brukt til disse aketurene, om ikke lånt, så i hvert fall stjålet fra en eller annen av de utallige vognmenn som hadde stall og bolig på Vålerengen.

    I mellomtiden begynte vålerengguttene, brødrene Bottolfsen å intressere seg for hurtigløp på skøyter. Bernhard var den første som meldte seg på et gutteløp på Vippetangen, hvor det var anmeldt ikke mindre enn 108 gutter. Bernhard ble regnet som løpets favoritt og da de øvrige deltagerne fikk høre at han skulle være med , lovet hele flokken ham juling. Løpet ble imidlertid holdt som fellestartløp fordi det ikke skulle ta for lang tid. 5 - 6 gutter måtte gå i heat med tid avgjørende. Bernhard vant med 18 sekunder foran annenmann - og tiden var litt over 2 minutter. De kjente løpere fra denne tiden - Alfred Næss og Oscar Fredriksen deltok bl. a , men i en annen klasse. Men hvorfor sluttet Bernhard å gå på skøyter? Jo, det ble arrangert for få løp og så var det litt for lang vei fra Vålerengen når man skulle arbeide i butikken til sent på kveld slik Bernhard Bottolfsen gjorde. Butikken lå som kjent i Strømsveien.

    I 1894 fikk Bernhard og Oscar Bottolfsen sine første sykler og la i vei med treningen. Bygdøybanen var nettopp fullført, og sykkelsporten hadde tatt et stort oppsving. Guttene trente i gatene på Vålerengen. - Opp Dannmarksgaten, bortover Etterstadgaten, nedover Strømsveien til butikken - om og om igjen etter arbeidstidens slutt. Etter et uhell kom Bernhard så for fullt og vant et par skarpe banekonkurranser over 1609 og 5000 m, - på landeveissykkel!

    Broren Oscar vant i 1894 et internasjonalt junioritt over 2000 m, og deltok senere i en rekke store konkurranser både i utlandet og hjemme - ofte som vinner. Men sin største bedrift gjorde han i 1897 - da han oppholdt seg i Dresden i studieøyemed og skulle hjem på ferie. Han la veien om København hvor det samtidig ble holdt internasjonale løp. Han fikk lånt seg en sykkel og startet uten trening. Han vant imidlertid konkurransens største løp - Tuborgløpet, og fikk den berømte pokal. Han ble straks en kjent størrelse hjemme og ble anmodet om å stille opp i Velocipedklubbens store internasjonale stevne på Bygdøy. Han vant 2 av de 3 løpene, og hadde bl. a. den kjente syklist Axel Gresvig bak seg i milløpet. Åslå ham var intet mindre enn en bedrift. I 1898 var Oscar Bottolfsen igjen i Tyskland. Denne gang i Munchen hvor han laget store oppvisninger i kunstløp på innendørsbane. Da sommeren kom ble det ferie hos pappa Bottolfsen på Vålerengen.

    Et internasjonalt sykkelstevne på Bygdøybanen ble utropt som skandinavisk mesterskap, og Oscar øynet en sjanse til å se en gammel drøm oppfylt. På distansen over 1/2 mil beseiret han dansken Erik Hansen og vant 10 000 m på 15.36,2, og nådde endelig sitt mål - et skandinavisk mesterskap. Rittets lengde og tid: 5000 m på 8.09,8. En kort, men lysende idrettskarriere for vålerenggutten var dermed forbi. Sine siste leveår tilbragte han i Stockholm hvor han døde for ikke mange år siden.

    Bottolfsen - guttenes interesse for skøyter skyldtes kanskje i første rekke at de anla en treningsbane inne på gårdsplassen. At de kunne sine ting er hevet over tvil. Bernhard deltok bl. a. som 16-åring i nasjonalt kunstløpsstevne i Drammen og endte som nr. 1 foran en kunstløpsstørelse som arkitekt Carl Aaman! "Sykkelsporten døde bort fordi det ikke lenger fantes noen stjerneryttere," sa Bottolfsen omkring 1940 da han ble intervjuet om gamle dager. Han hadde sikkert rett i dette - selv om det ikke er moderne å forfekte stjerneidrettens gode sider nå i masse- idrettens dager.

    Denne lille berettning om en svunnen tids idrett - utøvet av vålerenggutter før århundreskiftet, viser med all tydelighet at veien frem til våre dagers idrett var staket opp. Den har ikke oppstått av seg selv som så mange vil ha det til, men går i en ubrutt linje frem til Vålerengens Idrettforening stiftelse i 1913. En logisk utvikling fra uorganisert idrett, frem til den organiserte, som også vålerengguttene etter mange års kamp for en plass i solen, til slutt ble godtatt av.

    DENGANG FOLK BLE STEINET FOR Å SPILLE FOTBALL!

    Fotballsporten hadde en trang fødsel på Vålerengen, og ingen vil tro at spillerne ble steinet når de satte i gang med sine kamper. Men så er tilfelle. Denne tiden ligger riktignok før Vålerengens Idrettsforening ble stiftet i 1913, og vi må gå noen år tilbake i historien. Men noen kjedelig lesning er det ikke, så full av dramatiske og morsomme begivenheter som den viser seg å være.

    Mannen bak den første fremvisning av fotball på Vålerengen var pastor, senere også speidersjef Hans Møller Gassmann (død 1961) som i mangt og meget lå år foran sin tid. Hva han har betydd for idrettens utvikling i vår bydel, vil den etterfølgende beretning fortelle om. Av denne grunn er det at hans plass i VIF`s jubileumsberetning er like klar som hans samtidige - den gode, gamle kaptein Johan Skau. Disse to skikkelser bør fortsatt stå som store forbilder i alle vålerenggutters bevisthet.

    Det var i midten av september 1898 at pastor Hans Møller Gasmann sammenkalte medlemmene av Vålerengens Yndlingeforening til fotballmøte i forenings møtelokale i Ingeborgt. 8 (hjørneleiligheten i annen etasje). På dette møte ble man enig om å danne en fotballgruppe, og ca 25 gutter i alderen 14- 25 år tegnet seg som medlemmer. Som klubbens navn ble enstemmig "Fotballpartiet Spark" godtatt. Et "rødt" og "blått" parti ble dannet for treningens og samspillets skyld. Møller Gasmann overtok ledelsen inntil videre, og deltok også selv i spillet, vekselvis på lagene.

    Den 9. mai 1903 fant den konstiturende generalforsamling sted - idet pastor Gasmann ønsket at guttene selv skulle lede foreningen. Foreningens formann ble Sigurd Torp og viseformann Gustav Gulbrandsen. Kasserer og materialforvalter ble Johnny Johnsen. Kontigenten satt til 50 øre halvåret!

    De første fotballøvelsene fant sted på Lille Etterstad (der hvor det nå er kolonihave). Dengang var plassen en gresslette, som Etterstad var det - og følgelig utmerket egnet som fotballbane. Etter hvert kom det til andre gode klubber, som kjempet mot Vålerengens egne karer - "Baglerne" nede fra Gamlebyen, Snar, Vaterlands Ynglingeforening, Bryn m. fl. Et gresk lag " Phara" spilte også her i 1904.

    Hver spillekveld var det samlet hundrevis av tilskuere som med glød fulgte de spennende situasjoner som ofte oppsto. Av og til møtte kadetter fra Krigsskolen fram. Pastor Gasmann hadde skaffet tilveie engelske spilleregler og arbeidet etter hvert fotballpartiet fram i dyktighet og anseelse. Gasmann skydde hverken anstrengelser eller ubehagligheter når det gjaldt sin kjære fotballtropp. Han visste så godt - akkurat som den annen store idrettspedagog fra Vålerengen, kaptein Johan Skau, hvilken stimulans det var for ungdommen å ha noe å ofre krefter og interesse på.

    Det var sikkert ikke så lett for Gasmann mange ganger. Som prest stakk han unektelig noe av fra tidens bornerte oppfatning. Men han forsto på en utmerket måte å kombinere de egenskapene som guttenaturen er sammensatt av. Han sto ikke og kastet mistenkelige blikk på kroppsøvelser og anså dem for nytteløse - som ikke minst datidens skolefolk var eksponenter for - heller ikke svang han tuktens ris over de unge. Selv var han ofte med i fotballspillet.

    I 1906 gikk han et skritt videre, og satte i gang med gymnastikk og bryting. Innendørs lokale hadde man jo ikke, men skolens gymnastikksal var derimot ledig. En av spillerne- sogneprest Sigurd Berg, grep idéen og avfattet en skrivelse til skolestyret. En av underskriftene på søknaden er Gustav Svendsen`s. Etter en tid innløp det beskjed fra skolestyret om at lokalet sto til disposisjon gratis. At innendørsidretten den påfølgende vinter hadde "fullt hus", sier seg selv.

    I 1905 var fotballpartiet utsatt for rampestreker fra halvvoksne gutter som fremdeles var motstander av fotballspillet i vår bydel. Fra fotballpartiets referatprotokoll sees det at spillerne var utsatt for rene overfall med slag og spenn. Ja, rådstuen på Vålerengen måtte til og med sende ut mannskap for å beskytte "Sparks" spillere. Det gikk så faktisk så langt at man prøvet å steine guttene.

    En junikveld i 1906 fant det sted et veritabelt slag på Lille Etterstad - og årsaken var at fotballpartiet hadde tillyst trening. Det hele tok til da spillerne hadde kledt av seg og inntatt sine plasser. Publikum satte i gang en voldsom pipekonsert og det ble gitt signal til angrep på spillerne med steinkast og vil hujing. På et øyeblikk var banen et eneste virvar. Bådepoliti og andre kom til, men nytteløst. For nå skulle det bli slutt med fotballsparkingen på Vålerengen. Slik lød visst parolen. Kampen fortsatte til mørkets frembrudd og det lå flere sårede igjen da "krigen" ebbet ut. Etter dette henla fotballpartiet sin trening til Hovedøya hvor de fikk være i fred og kunne ta seg et bad etterpå om de ville.

    Pastor Gasmann tok også guttene ut på fjordturer med sin motorbåt "Vioma" - stimulerte til, og deltok i utflukter i Østmarka og andre steder. - Han eide i det hele tatt slik interesse for friluftsliv og utfart at det sto i skarp kontrast til tiden for øvrig. Navnet Hans Møller Gasmann bør derfor aldri glemmes av vålerengguttene!
    [an error occurred while processing this directive]