www.klanen.no
Forsiden

Hockey
Basket
(brev)Sprekken
Am. fotball
Fotball
VIF
Sjappa

Kontakt Klanen
Medlemsinfo
EngaTIFO

Turinfo
Klansropet
Reiseklubben

Om Klanen
Tattoo

Ullevaal
Vi mimrer...
Bohemen

Bardisken
Aktiviteter
Fanziner
Vi mimrer...
Når sola skinner over Enga....
 
Om artikkelen:

Artikkelen stod trykket i Klansropet nr. 44 1998 og er skrevet av Kjell Grønningen. Det kan jo antas at mang en Vålerenga-patriot vet akkurat hvordan slikt føles på kroppen.


En matchsdagsskildring fra start til mål

Riiiiiing..... Faen ta den vekkerklokka, Søndag morra og uret viser bare halv elleve. Stemmer, det er match mot Stabæk borte i dag, ukristelig tid å stå opp på, særlig etter gårsdagens utskeielser.

Trekker ned rullgardina og myser bortover mot Vålerenga kjerke som ligger der bada i sol. Dette MÅ være min dag, eller rettere sagt VIFs dag, nå må vi ha en seier og få stoppa kjeften på breiale pappagutter fra bygda hvor ingen bygninger er over 5 meter. Frokosten blir det så som så med, kamputstyret hentes frem fra skapet og Vålerengaflagget henges opp ut over Strømsveien. Jeg er klar for match og nå skriker tarmtottene etter en kald halvliter. Hjelpen er nær, svært nær. 100 meter oppi gata ligger Vertshusethvis kassaapparat formelig ber på sine knær om å få tak i penga mine som forøvrig ligger lettere sammenkrølla nederst i venstre forlomme. Det blei litt i går ja. 12.00 og jeg er endelig innafor de lune begger som har redda mang en lokal Vålenggutt fra den vissa tørstedød. At den første pilsen satt som et skudd er vel å overdrive en smule, men førmatchen-nervene må roes ned og dem er det i skrivende stund bare kong alkohol som kan kurere. Narko ække no for denna gutten. Heldigvis er det andre folk der inne med de samme problemene. Det er godt å ha noen å snakke med, da går alt så mye lettere. Rune er en av dem, han har det vondt nå. Han lider nå. Vi snakker om matchen og om hvordan vi skal slå Stabukk. Hvor mange Engafolk reiser det bortover spør Rune.

I hvert fall 2000 svarer jeg mens jeg ønsker Bøtta velkommen inn i varmen. Det går en egen buss fra Vertshuset to timer før matchen men jeg må ned til sentrum for å nå en av de 5 trikka vi har leid av Oslo sporveier. Dem tar 1000 til sammen. Når du lever og ånder for Vålerenga i døgnets samtlige 24 timer (det virker ihvert fall sånn) er det ikke fritt for at tanken på tap streider deg fra tid til annen og fyllesjuke gjør ikke akkurat angsten mindre. Vel, nok om det, 37 bussen frakter meg ned gjennom Oslos beste strøk og jeg går til slutt av på Stortorvet som allerede myldrer av Vålerengapatrioter.

I dag SKAL vi vinne er alle skjønt enige om, spørsmålet er bare hvordan. Laget har ikke akkurat imponert i det siste. Akkompagnert av en kald Frydenlund setter jeg meg ned på uteserveringa på Torvet, nervene er i ferd med å beseires og diverse spede sanger og rop ljomer mellom husveggene. Klanen er klar til å innta Bærum, men vi kommer med fred, det er spillerne som skal krige ikke oss.

Nadderud Stadion er intet vakkert skue, spesiellt ikke den svingen der vi bli plassert. Den tar 3000 hevder Stabæk vaktene. Toppen 2000 med ølvom svarer jeg. Det vælver inn Engafans fra alle kanter, vanligvis har bygdetullingene under 3000 på hjemmekampa, denne dagen kom det 8000............

Kampen begynner, selv om synginga har vart i tre kvarter alt, det er umulig å se målet på den andre sida, men hva faen. Enga angriper mot "vårt" mål i første omgang, nå blir det action! Trodde jeg. Matchen blir en skandale, VIF spillerne opptrer som kjerringer og taper hver eneste duell. Fansen stønner oppgitt, men synger ufortrødent videre, ikke faen om vi gir opp selv om spillerne der ute gir faen. Kampen er endelig over, marerittet er slutt, vi tapte 0-3 for møkkalaget. Bare tanken på Ingebrigts svære glis (dollar?) inne i Ståback garderoben fylle meg med angst og nevrotiske rykninger. Så drar 4 tusen slukøra hjem mens Stæbaks ditto gliser fornøyd. Livet er urettferdig dere. Halv elleve er jeg hjemme på Vålerenga igjen, skamfull og forbanna. Her ofrer jeg all min tid på denne klubben og så blir ikke spillerne svette etter en kamp engang. Kjølhal dem, gi dem buksevann eller kanskje maur i trusa. Jeg styrer elegant unna Vertshuset, gidder ikke prate mer om kampen nå.

Natta forblir søvnløs, faen ta dere, elendige overbetalte talentløse spillere. Er dere egentlig klar ovver hva dere gjør mot oss? Alle gutta? Ikke faen. Om jeg stiller opp til neste kamp med skyhøye forhåpninger? Selvsagt, jeg er jo Vål'enggutt, tilværelsen vår er full av skuffelser og når alt kommer til alt er det kanskje det som er sjarmen med tilværelsen som Enga fanatiker. FOR ET LIV........

Kjell G.

 
Tips noen om dette:
Ditt navn: Din epost-adresse:
Mottakers epost-adresse:

 
© 1991-2003 Klanen