|
|
Her finner du heftet klubben ga ut til 60-års jubileet. Den var ment som et supplement til den omfattende boka som ble utgitt til 50- års jubileet. Vi gjengir heftet i sin helhet. Bildematerialet var ganske snaut for å si det mildt. Ingen fotografier, bare en håndfull tegninger.
|
|
|
1964
1964 ble et år fylt av internasjonale kamper for vårt A-lag. Vi kan nevne oppgjør i Danmark, Øst-Tyskland, russere på Bislett, Everton i Messebycup med retur i Liverpool. Og ikke for å forglemme semifinalekamp mot Rosenborg i cupen. Økonomisk sett ga disse oppgjør mange penger i kassen - noe klubben trengte til i høyeste grad, så tappet den ble i jubileumsåret. Østerriksk fotballtrener, Anton Ploderer, ble det råd til.
VIF`s øvrige fotballag sto for en jevnt god innsats, men lyktes ikke helt i å sikre seg de avgjørende fordeler. Ingen mesterskap kunne noteres i klubbens annaler.
Orienteringsguttene stormet frem. Her var det Kjell Winther og Henry Johansen (ikke Tippen) som laget bølger. Sistnevnte tok ikke mindre enn 23 premier i 28 løp, mens Kjell sto for 18 premier i 24 løp. V i må også nevne Knut Finsen med 34 løp og 23 premier samt Frode Svane Hansen med 29 løp og 11 premier, Per Erik Winther 17 løp og 9 premier. Her kan man virkelig snakke om sterk oppdrift under hederskronede Kristian Larsens ledelse.
Damene klarte ikke påkjenningen med 1. divisjon, og fortrakk til 2. divisjon igjen etter en sesong. Tross dette er det liv i avdelingen med 162 medlemmer som medlemmer.
Junioravdelingens styre hadde for første gang fotballskolen under sine beskyttende vinger. Prøver for fotballens ferdighetsmeke ble holdt. Hele 12 ungdommer tok gullmerket, 13 sølvmerket og 28 bronsemerket. Som man skjønner ligger det en god fremtid for fotballen med et slikt utgangspunkt. På nevnte felt ble VIF nemlig Norges nest beste, og fikk både fotballer og pokal som takk for innsatsen.
Klubben tok opp arbeidet med et tilbygg til klubbhuset på Valle Hovin, og regnet med en bagatell av kr. 70 000,- til å bedre garderobeforholdene. Etter planen skal summen gi 130 m" i tillegg.
Ishockey gutta skrapet alle lag av banen, unntatt GIF, og dermed røyk Kongepokalen. Publikumsoppslutning om ishockeykampene var fortsatt utilfredstillende. Hovedstyret måtte ut med mange penger for å holde avdelingen i sving. Mangelen på kunstfrosne baner var tydeligvis årsaken, og for VIF`s vedkommende det manglende tak over Jordal Amfi. Publikum fikk jo neglesprett bare av å se på et par minutter.
B-laget ble Oslomestere, med bare seire, Her var det altså sterk bredde. Juniorlaget gikk helt til topps - akkurat som i 1963. Bare et enslig stakkars nederlag gjennom samtlige kamper! Småguttlaget gjorde ikke skam på de andre lagene, og pådro seg bare ett nederlag på samtlige kamper. Ingen tvil om at VIF var klubben hvor ishockey var favorittsport vinterstider.
Dameavdelingen ble opptatt som ordinær avdeling, og kunne for fremtiden delta på VIF`s generalforsamlinger på lik linje med klubbens bolde riddere. Vålerengens Idrettsforening var dermed et av de første lag i landet som støttet opp om "likestillingen" mellom menn og kvinner.
1965
Noe av det fineste som skjedde dette året var det nye klubbhus på Valle Hovin som sto ferdig etter glimrende arbeide av banekomiteen. Her vil klubbens fortsatte eksistens være forankret, og det må aldri tillates at anlegget forfaller.
Året ble et av VIF`s største - idrettslig sett - og ga foreningen det første seriemesterskap i fotball. Spenningen var på bristepunktet til siste slutt - slik fotballgeneral Steffens uttrykker det i beretningen. Et stort år både for spillere, tilhengere og klubbpatriotene. Selv om det ble nederlag i cupens 5. runde, klarte ikke dette å forringe VIF`s første seriemesterskap - landsmesterskap - i fotball. Bare så synd at Kongepokalen er forankret i cupen. Der spilles det jo ikke mer enn fra tredjeparten til halvparten av de kamper lagene må gå igjennom i serien for å bli mester.
B- og C- lagene spilte jevnt godt, men aller best må vel "oldboysene" sies å være utenom A-laget. De ledet 2-0 i mesterskap da det gjensto 13 minutter - men måtte gå av banen med 2-4 nederlag.
Juniortfotballen kunne ikke rose seg av de fremragende resultater, men klarte seg gjennomgående bra. Rekrutteringen var det ingen fare med. Fotballskolen gikk i sitt 5. år, og kunne registrere bra ferdighet hos ungdommen. Guttelagene både skuffet og gledet, men slik er det jo når man har mange å velge blant før kampene tar til for alvor. De lavere lag viste på sin side at "mellomkvaliteten" rådet.
Ishockeyavdelingen vartet opp med seier i åpningscupen og avsluttet sesongen med et supert punktum mot GIF - i en av de fineste kamper man har sett inntil da. Laget stilte opp i Europacupen. Men ble slått ut av EV Füssen FRA Vest-Tyskland. Men den 5. kongepokal ble halt i land. B-laget tok hånd om kretsmesterskapet. Man kan altså fortsatt stole på at ishockeyhegemoniet ikke så lett glipper ut av VIF-idretten.
Ishockeyen har grep om ungdommen, og her er det ikke mangel på tilsig. Selv om 1965 ikke ga noe kretsmesterskap, var opptakten fin. Vanligvis sies med krav om pålitelighet at VIF har 2 klubbmerker - ett med VIF og ett KRETSMESTER.
Orienteringssportens utøvere fikk også blod på tann. Flott innsats og stor idrettsglede hos alle. Til sammen 35 orienterere deltok i over 500 løp og hentet inn 200 premier og 6 lagpokaler. De har med andre ord bidratt en del med å fylle klubbens premieskap. Knut Finsen ble kretsmester i yngre junior.
Et lite blaff fra den utdøende skiavdelingen ga premie for langrenn i 15 årsklassen - for første gang i klubbens 53-prige historie. Mens Barneskiskolen hadde 85 deltagere.
Damene skapte ikke noen sensasjon i sinn idrett - håndball - men klarte tross alt å holde seg i 2. divisjon, og bare det er jo oppmuntrende. Altså både/og her. Vekslende hell hos juniorlaget og pikelaget.
Klubbens økonomi er fin - mynten strømmer gjerne inn med god idrettslig innsats og farverikt spill. Det trekker publikum, og kroner til kassen.
Klubbhuset på Valle Hovin ble nok dyrere enn beregnet. Vi er ikke bedre til å forutsi kostnader i klubben enn OBOS med sine bygg. Kr. 100 000,- steker nok med for anledningen. Men så får vi noe igjen for pengene - ikke minst med fremtiden for øye.
Helmuth Steffens ble innvotert som klubbens 5. æresmedlem. En fortjent erkjennelse for en ualminnelig oppofrende innsats gjennom mange år. Han ble overlevert gull mansjettknapper og diplom ved anledningen. Samtidig trakk Steffens seg tilbake som aktiv leder.
1966
A-laget kunne ikke finne frem til den samme sterke posisjon som fjorårets, og endte på 5. plass i 1. divisjon. VIF nådde sitt Waterloo i cupens 5. runde. Vålerengen var uheldig og trakk et ukjent albansk lag i Europacupen for serievinnere - men dette laget trakk seg og VIF W.O. Like uheldig i 2. runde - et ukjent britisk laget, Linefield, ble motstander. Dette laget vant i Oslo og spilte uavgjort mot VIF I returkampen. Ikke særlig overskudd på dette oppgjøret. Anton Ploderer tok avskjed som trener, og Haakon Windingsad ble ansatt i hans sted.
Lag B tok midt på treet, mens C-laget gikk til finalen, hvor det pådro seg nederlag på grunn av at flere av de vanlige spillerne ikke kunne stille opp. Oldboyslaget spilte stort opp til å begynne med, men ånden forlot rekkene etterpå - og dermed "over og ut".
Ishockeyavdelingen fikk sine vansker å kjempe med. De økonomiske aspekter var som vanlig slette, og det var et "drawback" å ha pengepungen for øyet ved hvert "sprell". Man var så pessimistisk hva det økonomiske angikk at hovedstyret skrev i årsberetningen: "Skal inntektene fortsette å svikte, er det vel bare et tidsspørsmål når ishockeyen forsvinner i vår forening." Litt av et utbrudd!
Men det sportslige viste at guttene var i slag. Igjen en kongepokal og seier i åpningscupen. B-laget ble kretsmester og en reservelagsserie gikk også østover til VIF. Junior og guttelagene spilte seg også fram til kretsmesterskap - så her var det idrettsglede og innsats over hele fjæla.
Fotballjuniorene slo ikke helt til, men guttelag 1 nådde samme poeng som kretsmester Skeid. De øvrige lag hadde også flott tak på spillet og lovet godt for fremtiden.
Orienteringskarene fortsatte i samme spor som før om årene, og begynte å sette merker etter seg i de høyere sirkler. I kretsmesterskap G 1 tok Kjell Svane Hansen sølv, mens Henry Johansen tok gull i YJ. I NM for juniors entret Kjell Winther 6. plassen og Knut Finsen 10. plass. En solid sesong, med andre ord.
Jentene hadde en down-periode denne gang. Mest tap, sier deres beretning. Men innsatsen holdt til fortsatt deltagelse i 2. divisjon. De lavere avdelinger fortalte heller ikke at hurtig fremgang var kjennetegnet . men karakteren noenlunde tilfredsstillende kunne brukes.
1967
Klubben fikk vansker med å skaffe fotballoppmann, men etter 2 generalforsamlinger lyktes det å frembringe en villig mann - Yngve Wikerholmen. A-stallen begynte lovende, men det var ikke mye liv i spilltauet og det ble en noe treg avslutning på sesongen. Men en 5. plass på tabellen var ikke å forakte - det forteller at man tok sikte på å " sikre". I cupen trodde alle på suksess or Vålerenguttene, men det ble dessverre et ydmykende 0 - 4 tap for Lyn i semifinalen. Det ser med andre ord ut til at dette med å vinne fotballcupen skal stå som noe uoppnåelig for VIF. Klubben har ikke klart det, alle sine år til tross. Utenom dette synspunkt sto altså 1967 langt fremme idrettslig sett.
B-laget siktet mot kretsmesterskapet, men møte sin skjebne i Frigg. C-laget avsluttet svakere enn det begynte, mens oldboyslaget var rene bedrøveligheten denne gang, og trakk seg til slutt fra videre kamper!
Junioravdelingen hadde et alle tiders jubelår - med Norgesmesterskap og kretsmesterskap. Videre kretsmesterskap for guttelaget --og stor jevnhet over de øvrige unge. Totalt sett et glimrende fotballår.
Ishockeyavdelingen var ikke snau den heller. Mesterskap og Kongepokal som vanlig, selv med tap i åpningscupen. B-laget erobret sitt kretsmesterskap igjen - med ganske få kamper. De yngre lag derimot noterte seg for en svak sesong med få kamper.
I pakt med den gode innsats i fotball og ishockey, tok orienteringsguttene også godt for seg i bragder. Her kan det noteres at guttene sikret seg NM i stafett for juniors og sølvmedalje i stafett kretsmesterskapet for Stor- Oslo. Flott levert! Dette året hadde orienteringsavdlingen 11 jenter med også, dog uten at vi her kan trekke frem superlativene. I kretsmesterskapet tok Henry Johansen gull og Øyvind Johansen sølv i eldre junior. I yngre junior sølv til Helge Hansen. I NM junior ble Kjell Winther "sølvgutt", med Henry Johansen på 4. plass. 1967 sesongen kan vel karakteriseres som det ypperste hittil for klubbens orienterer.
Damehåndballen beveger seg i usikkert område, men har hittil klart å holde hodet over vannet. Aktiviteten er på den annen side god, og da skal man jo være fornøyd. Jevnt både i utendørs og innendørs håndball. Et nyutdannet småpikelag spilte seg frem til finalene, men tapte på en straffekastkonkurranse. Lys i mørket, tross alt.
1968
Klubben var 55 år - og som vanlig da en slags opptakt til et jubileum med flotte idrettslige resultater. VIF`s juniorlag stod for den samme bragd som året i forveien - Norgesmesterskap! Målaverasjonvar ikke mindre enn 107-11. Det var stil over dette juniorlaget.
Fullt så bra gikk det ikke med klubbens A-lag. Mange gråt på Vålerengen da det uavvendelige faktum var der - ned i 2. divisjon. En nedrykking betyr alltid et vanskelig punkt i en forening. Gjenerobringen av tidligere posisjon krever nemlig en sterk økonomisk bakgrunn, foruten et samhold som må være langt sterkere enn når medgangen setter sitt preg på klubbmedlemmer og tilhengere. Økonomisk var imidlertid 1968 et godt år, så her sviktet ikke hellet.
Man snakket om VIF`s Waterloo i 1968 - men glemte at det fantes idrettslig utfoldelse utenom A-laget. B- og C-lag slo godt ifra seg, og det var slett ikke langt unna triumf.
Juniorlaget skapte som nevnt den store susen innenfor klubben med både kretsmesterskap og et uhyre fortjent Norgesmesterskap. Man så rekrutteringen foran seg som et lysende varsel for A-laget. Guttelag 1 havnet bare et ynkelig poeng fra kretsmesterskap.
Norgesmesterskap er tradisjon hos ishockeyguttene nå, og 1968 var ingen unntagelse fra regelen. Tilslutningen hos den yngre garde er glimrende, og fremtiden ligger lys foran denne idretten.
Det var begynt å rakne noe i orienteringsgruppen. En konkurrerende idrettsklubb hadde begynt "oppkjøp" av våre bedre representanter. Men fortsatt hang det noen igjen - gutter som ikke ville svikte sin gamle forening. Vi kan nevne Henry Johansen og Kjell Winther. Sistnevnte tok en 7. plass i NM - og det er pent.
Skiavdelingen var representert på premielister flere ganger - men står på noe "vaklende føtter".
Tross iherdig drift endte det sørgelig med damehåndballen. Jentene maktet ikke tempoet i 2. divisjon og måtte trekke nedover til 3. divisjon. Dette gjaldt innendørs. Utendørs befant jentene seg allerede i 3. divisjon, men klarte her å karre seg opp igjen og "overvintret" til og med på toppen av tabellen. Pikelagene holdt seg midt mellom det gode og mindre gode, bortsett fra småpikelaget som ble avdelingsmester - men tapte i finalekampen om kretsmesterskapet.
1969
2. plassen ble facit for klubbens A-lag i 2. divisjon i 1969 - noe ingen ville trodd på vårparten. Men det var altså ikke nok til opprykk - og patriotene måtte bite negler enda en sesong. B-laget derimot gikk frem til mesterskap - ubeseiret og uten på forhånd å være tiltenkt noe slikt. For A-lagets vedkommende var det problemet "generasjonsskifte" som gjorde utslaget. Dette er jo et fenomen som ikke er lett å tackle verken for ledelsen eller laget.
Gamlekarene spilte godt i 1969, men hadde litt uflaks med opprykkingen til A-puljen og ble forbigått av et annet lag fordi VIF guttene hadde tapt for opprykkingslaget tidligere. Det var andre året på rad dette hendte.
Juniorene kom ikke opp mot de to foregående år resultatmessig sett. De hevdet seg på den annen side utmerket i kretsoppgjørene og måtte ha omkamper mot Skeid for å fine mesteren. Det ble Skeid! Guttelaget kom i nedrykkningsposisjon, og måtte stille i B- puljen neste år. Småguttene derimot viste seg fra den fordelaktige siden. De satte alle motstandere på plass med Oslomesterskap for lag I og avdelingsmesterskap for lag II.
Igjen serverte ishockeylaget en Kongepokal for klubben. En utvidelse av premieskapene på Valle Hovin blir snart påkrevet - og da burde man vel ha et eget skap for Kongepokaler. Men som før er økonomien en sterk hindring for videre utfoldelse i ishockey. Slikt som Europacup kamper måtte man trekke seg fra. Pengene manglet. Men Canada -cupen ble VIF`s.
Orienteringssporten var nok bra, men ga ikke lenger de lysende aspekter man tidligere hadde. "Lokketonene" fra den konkurrerende klubb var fortsatt for sterke.
Utendørsserien begynte lovende for håndballjentene, og laget endte på 2.plass. Men dette var ikke nok til opprykk. Altså fortsatt 2. divisjon. Innendørs hadde Håndballforbundet lagt om hele serieordningen, med den følge at VIF- jentene måtte spille i 4. divisjon tross de notorisk hadde spilt seg opp i 2. divisjon! Godt driv preget jentene og optimismen var prima. Pikelaget skapte furore i sin klasse og vant alle sine kamper unntatt den avgjørende - mot Fjellhammer med sifrene 5-6. Ett eneste kjedelig mål avgjorde!
1970
Et tragisk år for Vålerengens Idrettsforening. A-laget datt ned i 3. divisjon til sterk sorg hos alle rundt Volin`s enger. Så langt ned hadde aldri klubbens bestelag vært noen gang. Ei heller hadde noen tenkt seg muligheten av dette. Men aktive krefter i form av VIF Supporter Club begynte så smått med sitt oppbyggende arbeide på det økonomiske plan - viktig for en klubb på konkursens rand. Her måtte det bygges fra grunnen av.
Banen på Valle Hovin trengte til " utluftning" og andre mangler kom også inn i bildet. Penger var mangelvare. supporterklubben slo til med et TV- apparat i klubblokalet, og viste med dette at denne "støttespiller" også var et ledd i Supporternes oppbyggningsarbeide.
Idrettslig sett var VIF redusert. Skiavdelingen ble nemlig nedlagt på generalforsamlingen i 1969. I vår moderne tid er det vel ikke så enkelt for en idrettsforening å holde en lang rekke utgifttskrevende idretter i live. Når økonomien var så svak som VIF`s måtte man skjære inn til beinet, og velge fotball og ishockey for guttenes vedkommende og håndball for jentenes. Her kan det i hvert fall komme inn kroner - om man er heldig.
Fotball er alle Vålerenggutters idrett, og det skar dem i hjertet å se forhåpningene falle i grus. 3. divisjon lå langt unna VIF- folkets tanker, at det hele virket tragisk og "lammende" på de fleste. Følgen ble en slags stagnasjon. Beretningen forteller da også om denne periode at "sesongen var trist". B-laget viste det motsatte av sesongen før - svakt spill og mangel på folk. Guttene med det hvite håret hadde derimot en god sesong med bare 2 nederlag på 12 seriekamper.
Juniorfotballen lå som vanlig i mesterposisjon, men måtte denne gang se seg slått av Lyn i Oslomesterskapet og av Viking i NM`s semifinale med pene 1-2. Guttelag I slo seg helt til topps med seriemesterskap og 18 poeng på 9 kamper, og intet mindre enn 74-4 i målaverasje. Nesten topp for guttelag II også - men her var det Ski I.L. som ble bøygen med 1-5. Smågutter I kunne rose seg av smukke resultater, og bare 2 nederlag på 12 kamper. Lilleputtlagene ble rekruttert fra et utvalg på hele 50 gutter, og det skal jo noe å få orden på så mange.
Orienteringsgruppen som tidligere hadde et fint miljø, og en fremragende prestasjonsrekke, var nå redusert betraktelig. Mange av de tidligere aktive hadde sviktet sin klubb, enkelt latt seg kjøpe for "tredve sølvpenger". Dermed var deres ødeleggelsesverk fullbyrdet, og gruppen måtte begynne på nytt igjen. Med 20 unge i begynnerkurs var det muligheter for å skape vår egen stamme på ny.
Håndballjentene kunne rose seg av et brå år igjen. Opprykk til 3. divisjon kom som følge av godt arbeide og pent spill. Juniorlaget skaffet seg en pen plass i solen. Pikelaget gikk helt til finalen, men ble stoppet ved mål av Refstad med 9-8. Håndballavdelingen gikk inn for en håndballskole til og med. Jentene hadde en forholdsvis brukbar økonomisk basis, og da er jo alt såre vel.
Ishockey- idretten er ikke til å forbigå hos oss. Idrettslig sett har den vært av stort "kaliber". Økonomisk sett kan den vel sies å kostet VIF titusener av kroner, men har på den annen side gitt meget igjen - og kanskje nettopp betydd den riktige stimulans for administrasjonen og de aktive til å brøyte ny vei når det var dårlig fremdrift i foreningen. Som vanlig kom det en ny Kongepokal i sølvtøyskapet på Valle Hovin etter at åpningscupen også var vunnet. Med utlandskamper og Europacup var A-laget flittige i spill, men maktet ikke å slå sine sterke motstandere. B-laget vant alle sine kamper, og sto altså i stil med de store gutta. Ishockeyjuniorene derimot suget på fingrene i 1970.
Banen på Valle Hovin fikk sin ansiktsløftning. Drenert og sådd på ny. Så blir det opp til værgudene å sørge for skikkelig groing.
Økonomisk sto VIF svakt - inntektene sviktet. Men sterke krefter hadde begynt å røre på seg. Før eller senere får dette sin virkning.
1971
Generalforsamlingen bestemte seg for å heve kontingenten til kr. 50,- for å rette på den noe "symbolske" medlemskontigenten klubben hadde hatt gjennom mange år. Skulle bidraget fra medlemmene ha noen betydning måtte det heves merkbart, og betalingen inndrives sterkere.
A-laget skapte den store optimismen hos klubbpatriotene i 1971. Med bare ett poengs tap inntil sommerferien så det virkelig lovende ut. Selv med et par nederlag på høsten var opprykkingen til 2. divisjon sikret. Dermed pustet en hel bydels befolkning lettet. Neste mål lå foran ledelsen - 1. divisjon igjen. Der hører jo VIF-laget hjemme. Tilbakeslaget ved at en del spillere hadde forlat klubben var overvunnet. Noen lovende unggutter var kommet til i stedet, og et ganske velskikket lag så ut til å ligge klar i "gropene".
B-laget spilte jevnt som vanlig, og ungdomslaget gjennomførte sine kamper med bare seire. Litt kluss oppsto mellom de to nevnte lag, men dette var jo noe tidlllligere VIF- lag også kjente til. Gamlekara spilte seg opp til avdelingsmesterskap og rykket et hakk videre frem.
Juniorene tok en tur ned i klasse B etter en bedrøvelig sesong, mens den enda yngre del av fotball-hierarkiet fortalte at guttelag I`s opprykk i A-klassen ikke var tilfeldig. Mesterskap i klasse A var sluttresultatet. Flott gjort.. Guttelag II stilte også sterkt, men kom noe i skyggen av guttelag I. Smågutte- og lilleputtlagene yppet seg også, og fortalte med sitt spill at ungdommene hadde gode krfter til å lede og instruere. Treningsforholdene var dertil utmerket.
Ishockeykarene fornektet seg ikke. De halte i inn enda en Kongepokal - nr. 9 - var visst tallet, og manifisterte seg igjen som Norges beste. På den annen side var detklart at skulle ishockeysporten ha en god fremtid foran seg, måtte tallet på lag øke. Man måtte få lere innendørshaller. Altså en økende mengde jevne lag til å kjempe om poengene. Først da vil man få et mål på VIF`s sterke posisjon. En følge av den herskende ensidighet, hvor man med nesten matematisk sikkerhet kunne forutsi at VIF tok Kongepokalen, var at publikum sviktet. Man øynet ikke noe nytt, noe avløsende og spennende. En idrett på vei til å drepe seg selv. Ingen deltager i Europacup med 2 ganger et polsk lag som motpart - og så "over og ut"!
Nå venter klubben på taket over Jordal Amfi. Når dette er på plass vil igjen publikum få mer lyst tilp sepå, om dette dog ikke vil bety alt.
Stor aktivitet ellers blant juniorene og ungguttene, men litt forbigående vansker forhindret at lagene kunne se tilbake på sterke innslag.
Jentene fikk føling med "generasjonsskiftet"på sitt fremste lag, og dette kan få store følger hvis "hullene! Ikke tettes igjen Ledelsen maktet dessverre ikke dette, og resultatet ble derfor nedrykking til 4. divisjo igjen. Skuffend, syntes jentene.
1972
Noe av det merkeligste vi faktisk kan registrere i 1972 var at jentene valgte en MANN til formann i håndballgruppen - nemlig Georg Hebæk. For det første var det nå modig gjort av Hebæk å ta denne jobben - og for det annet overraskende av jentene. Nå kan man kanskje si at det er en fordel at Hebæk er glad i jenter - og at jentene er glad i ham. Men ordningen går fint den, ser et ut til.
Valle Hovin bygget er pusset opp på dugnad og presenterer seg nå i jubileumsferdig stand til 1973. Dugnadsfolket har vært utsøkt flinke med dette.
Driften av BUA gikk stadig fremover og ga viktig "gull" til kasserer Jensens store stålskrin.
Fotball-A-laget fikk på vårparten en tur til London for å spille på gress, under ledelse av dynamiske Rune Svensson. Om dette gressbane besøket betydde noe fra eller til er det vanskelig å si noe om, men det bidro dog til at optimismen ble sterkere. Poengene haglet inn etter de første seriekamper på forsommeren før sommerferien. (Ferie er erfaringsmessig noe farlig noe for VIF- gutter, forteller historien om.) Etter "hvilen" og makeligheten kom litt tilbakeslag - men plassen i 2. divisjon var fortsatt klar. Men - det var noe som syntes å bety en lysning for vårt bestelag - nemlig SPILLEMÅTEN. Litt mer offensive og villende takter var kommet over laget. Kanskje vi skulle få tilbake den morsomme og fine Terje Hellerud/Einar Bruno Larsen-tiden da folk strømmet mann av huse for å se på Vålerenga. Trener Leif Eriksen - klubbens gode, gamle støttespiller - prøvet å finne tilbake til den tidligere fine spillestil. Sikkert en klok tanke. En fortsettelse vil avgjort bety enda mer.
En del utmeldinger plaget A-lagsstallen. Ikke alle liker en fast hånd i ledelsen. Men nye spillere kom til, og "oldtimeren" VIF befinner seg ennå ikke på gamlehjemmet. Ny trener, Jostein Vigum fra Idrettshøyskolen, rykket inn for neste sesong, og han skulle hjelpes av Leif Syversen og Einar Bruno Larsen. Sikkert insitiamenter som vil føre til mye morsomt både på banen og utenfor.
B-laget fikk en tålelig bra sesong, mens ungdomslaget pådro seg mer nederlag enn seire. "Gamlingene" laget et prima år og tok 5. plass i serien - men seg fort ut av Østlandscupen.
Juniorlaget som tok en fremskrittspause i 1971 og havnet i B-klassen, kunne ikke ha slikt sittende på seg. Enden på visen ble at A-klassen igjen ble stedet. Vålerengens fotballspillere hører i det hele tatt hjemme i alt som eksisterer av A-klasser. Guttelaget fikk ingenting til og falt ned i pulje B. Smågutter I gjorde derimot det man ikke ventet. De ble avdelingsvinnere, men tapte kvalifiseringskampen. Akkurat det samme hendte med lilleputtene - avdelingsmesterskap og tap i sluttkampene!
Overraskende nok hentet ikke ishockeyfolket noen Kongepokal i 1972. Anstøtsstenen var Hasle-Løren, som på sin side gledet seg sterkt over å bryte VIF`s lange seiersrekke. At det ble et lite opphold i sølvhentingen syntes bare å stimulere andre lag, og også interessen hos publikum. Kanskje det var bra det gikk slik, når alt kommer til alt.
De yngre ishockeyklasser hadde en mellomsessong, men emnene fornekter seg ikke der heller.
Orienteringsgruppen er fortsatt inne i sin nye oppbygningsperiode. Etter alt å dømme trenger avdelingen aktive løpere man kan samle seg om og bli inspirert av. Vi får håpe at de kommer tydelig frem igjen.
Dameavdelingen feiret 40-årsjubileum i 1972 med bl.a. en håndballcup som jubilanten selv var ubeskjeden nok til å vinne. Jubileumsfest med gaver og stor stas ble holdt på Tveita Samfunnshus i september. På den sportslige front gikk det derimot ikke så framifrå. Nedrykkning til 4. divisjon for håndballens A-lag. Reservelaget på sin side hevet seg stort og endte på 3. plass, tross keeperproblem. Men jentene var ikke snaue denne gangen heller - de øynet en redning og valgte en mann til å ivareta den utøvende makt, nemlig Øyvind Løvik. Måtte han også ha hell med seg som oppmann.
1973
La oss denne gang begynne med ishockeylaget. Som en fin gave til jubilanten kjempet guttene seg frem til den 10. Kongepokal. Bra!
Når så A-laget i fotball før sommerferien ligger som nr. 2 på serietabellen etter Sarpsborg, får man jo si at opptakten til jubileet er alle tiders. Skal det igjen lykkes å bringe gamle VIF tilbake til hjemmet - 1. divisjon?
Liv og virksomhet hersker både i ledelsen og overalt hos de idrettsaktive - tross uttalte vansker med å skaffe drivkrefter til hovedstyre og enkelte utvalg. Gamle, erfarne ledere fra før drar lasset igjen.
Økonomien begynner å bli bedre, folk strømmer til VIF`s fotballkamper i større antall enn de fleste 1. divisjonslag klarer å trekke til seg. Det er det luftige VIF- spill som folk synes er morsomt. Det trange uinspirerte forsvarsspill som stort sett preger 1. divisjon mister taket på tilskuerne, og det betyr fare for fotballspillets fremtid. Men VIF-guttene spiller morsomt.
Til og med ishockeykampene begynner å håve inn gryn - om ikke av samme format som fotballfolket, men dog. Vi har ikke vært vant til dette i vår forening, men, bevares for utlegg Kongen har på vår ishockeyavdeling!
Klubbens 6. æresmedlem - Jørgen W. Jensen - fortjener denne utmerkelse. Det har ikke vært noen lett jobb å ha tatt hånd om kassen nesten gjennom en generasjon. Der har det ikke vært noen generasjonskløft!
Å gi seg i kast med spådommer for året 1973 - Vålerengens Idrettsforenings 60de - er det ingen grunn til. Det får beretningen for neste sekel ta seg av - og "Vålerengutten". Vårt klubborgan er kommet med ujevne mellomrom - men dog kommet ut med morsomme ting om livet i foreningen.
Av forståelige grunner kan denne korte beretning om VIF`s siste 10 år ikke bli så fyldig som vi ønskelig skulle være. Mange fortjente menn og kvinner burde vært hyllet opp og nedad sidene. Men noen navn og noen tall må leserne av denne beretning tåle - på slutten av heftet. De kan simpelthen ikke unnværes, skal denne lille beretning sies å fortelle det "grøvste".
Overalt i verden hører man ropet: "Heia Vålerenga!" - enten det gjelder olympiske leker, verdensmesterskap eller de enkleste private konkurranser. Vi, vålerengapatrioter, kan være stolte av dette - det er nemlig en honnør til de selvbevisste individualister fra østsiden av Akerselva - det er herfra ropet stammer. Fra vår egen stamme.
|
|